Å vokse i en mage

Det er ikke så lenge siden jeg ble født, men jeg føler at livet har vart ganske lenge alikevel. Fikk jo med meg en del av det som skjedde mens jeg sakte men sikkert startet livet mitt inni mammas mage. Pappa stakk jo innom rett som det var også, ikke det at han fortalte meg så mye, men jeg fikk jo en viss forståelse av hva som foregikk på utsiden. Mamma var ikke så fornøyd med at pappa jobba hele tida, og jeg tror han byttet jobb noen ganger, for det ble bedre og bedre ettersom tiden gikk. Det var reint så jeg skjønte at de ville gjøre ting best mulig bare for min skyld. Men det kan ikke bare ha vært lett heller.
Ikke var leiligheten fin nok, så den måtte pusses opp.
Farfar slutta plutselig å røyke, selv om jeg veit at han gleda seg til jeg skulle krype ut av mammas mage å hilse på. Vi rakk dessverre aldri å møte hverandre, men jeg har hørt fra sikre kilder at han er veldig stolt av meg. Alle sa at jeg ligna veldig på farfar den første tida, men jeg vokser fort og forandrer meg ganske mye. Det skulle ikke forundre meg om jeg snart en eller annen gang har ligna på alle tanter, onkler og andre slekninger jeg har. Nå er vi i USA, og jeg må ærlig innrømme at jeg nok likner mer på mamma og pappa enn han derre presidenten som snart flytter inn i det hvite huset.




Hvis du lurer på hvordan jeg kommer til å se ut når jeg blir større, så blir det nok en krysning mellom de pene menneskene på bildet her.

Det er mamman og pappan min.