Dagen vi ikke hadde noe hjem

Vi skulle lissom flytte inn i fin leilighet og greier trudde jeg da. Men neida. Hun som pappa allerede hadde gitt en takk-for-hjelpa-gave for å hjelpe oss med å finne en leilighet som det ikke allerede bodde noen i, ville plutselig ikke gi oss nøkkel så vi kunne gå inn gjennom døra.
Jeg syntes gaven var litt rar. Mamma og pappa ranet flere små-banker og putta masse pengesedler i en brun papirpose. Det tok lang tid å telle dem. Jeg ville blitt mer glad for en sånn fin pakke som nissen kom med for litt siden.
Da hun ikke ville gi oss nøkkelen i bytte for gaven ble pappa sinna og mamma lei seg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å få litt søvn for jeg var både tørr i bleia og mett, ikke liker jeg å blande meg inn i sånne uenigheter heller. Det fører sjelden noe godt med seg.
Men jeg fikk ikke helt sove så noe av kranglingen fikk jeg dessverre med meg.

Hun som vi snakket med, sjefen hennes og de som eide firmaet forstod jeg etterhvert at de var fra et land som het Israel. Når mamma og pappa ikke snakket engelsk, men norsk, holdt alle de andre på kontoret det gående på et mål som kunne minne litt om slik som Donald og de andre i Andeby snakker på dansk tv om du spiller det baklengs.
Det var visstnok noen penger som ikke hadde kommet fram som skapte problemer. De var sendt fra en datamaskin i Norge, men ikke kommet hit enda. Jeg prøvde å skrike ut å si at vi brukte ganske mange timer på å fly hit, så pengene bruker sikkert like lang tid. Men ingen ville høre på meg. De mente alle sammen at pengene ikke brukte mer enn noen minutter på den lange reisen, kanskje et par timer i det lengste. (Det skulle selvfølgelig vise seg senere at det var jeg som hadde rett...)

Mamma var fortvila fordi vi ikke hadde noe sted å bo lenger, men pappa sa at alt ville ordne seg.
De la en plan om at vi skulle bare bli sittende på kontoret og vente til de gav oss en nøkkel, og jeg fikk klar beskjed om at det bare var å synge i vei da stemmen til en høylytt misfornøyd tre måneder gammel gutt gjerne gjør at alle de som satt på kontoret ville gjøre sitt ytterste for å få oss bort, og i beste fall nøkkel til leiligheten med en gang. Alle møblene og de fine tingene pappa hadde plukket i snøværet i Brooklyn var nå på trappa utenfor det nye huset vårt. Flyttebyrået kunne ikke bare sette fra seg tingene i regnværet på gata da det meste er pakket i papp og vil bli ødelagt av vannet før noen rekker å stjele det.
Jeg begynte å bli utålmodig og valgte å heve stemmen ytterligere.

Innimellom alt dette så begynte pappa plutselig å diskutere politikk. (Syntes fint han kunne holde seg unna sånne ting, tror ikke mamma var så fornøyd med all pratinga om krig, fred og religionspolitikk å sånn heller...)
Vi innså vel til slutt at det ikke lot seg gjøre å få nøkkel og å flytte inn den dagen.
Pappa kom med uttalelser om at ekte jøder ikke anerkjenner staten "Israel", og at det som skjer med palestinerne i Gaza nå overgår alt som før har skjedd av umenneskeligheter i midtøsten (og det er ikke reint lite), inkludert det han lille østerrikeren med barten gjorde i europa for 60 år siden.Og hadde ikke Jesus vært jøde ville han nok fortsatt sett på seg selv som en kristen og ikke en moderne simonist.
De som jobbet på kontoret virket ikke veldig fornøyd, og vår plan om å bli sittende på kontoret til vi fikk nøkkel gikk i vasken da to hyggelige menn fra NYPD med masse morsomme dingser hengende i beltet kom inn døra og ba mamma om å ta med både meg og pappa ut.
Tror det var greit at de kom, for jeg var ganske lei. Sulten var jeg også. Heldigvis hadde de forståelse for at pappa ikke var så blid, så lenge vi ikke var på eiendomsmeglerkontoret lenger så slapp vi å bli med "downtown". Men det var vel helst fordi mamma forklarte det hele til politimennene på en enkel, men desperat måte, og deretter overtalte pappa om at vi skulle flytte inn på hotel en natt til så jeg kunne få meg litt mat og litt søvn.
Jeg er veldig glad for at mamma ordnet opp til slutt.
Jeg er glad for at pappa fikser og ordner ting også, men noen ganger så er det litt slitsomt.

Selvom eiendomsmegleren sikkert ikke har så veldig lyst til å snakke med pappa igjen, så er det skrevet en kontrakt. Og jeg så at på veggen på kontoret der vi var, så hang det et utdrag fra den amerikanske loven om leie av leiligheter innrammet. Der sto det at det ikke var tillatt å diskriminere på grunn av rase, religion, kjønn, legning eller politiske meninger i forbindelse med leie av bosted i New York. Enda godt er det, tenkte jeg, og smilte da jeg sovnet inn til lyden av asfaltskjærende veiarbeidere og ambulansesirener mens vi trilla til et nytt hotellrom.