Jeg hadde jo venta ganske lenge på å få lov til å komme ut å hilse på alle de rare menneskene som så på og kommenterte mammas store mage, og lurte på hvem som var der inne. Men det var jo så godt og varmt og deilig der inne at jeg var litt skeptisk til det å måtte forlate den trygge varme tilværelsen.
Når man veit hva man har, og ikke hva man får, er det lett å holde litt lenger på det som er trygt.
Nysgjerrig har jeg vært fra første gangen jeg hørte stemmer og lyder fra utsiden. Lyder og bevegelser som måtte utforskes. Etter å ha tilbrakt hele min tid inni magen i påvente av at cellene mine skulle formere seg, bestemte jeg meg til slutt for å finne veien ut. Jeg var rett og slett lei av å vente. Selvom den som venter på noe godt, ikke kan vente for lenge, var jeg mektig lei av tilværelsen der inne. Skulle jeg gjort det om igjen ville jeg nok ikke tatt fart med nesa først. Men gjort er gjort, og plutselig så var det for seint å snu. Heldigvis fikk jeg god hjelp på veien, selvom de var i overkant hardhendte. Og så var jeg ute og pusta frisk luft for første gang. Blei noen skrubbsår og noen vridde armer, men ingenting verre enn at kroppen fiksa seg sjøl etter noen uker.
Det var kaldt å komme ut. Det var sol og fint vær, men det er jo grenser for hvor varmt det er i Norge en oktoberdag. Heldigvis fikk jeg masse varme og kos av både mamma og pappa.
Jeg er glad for at jeg ble født. Å leve hele sitt liv inni mammas mage ville nok ikke vært det samme. Man må bryte med det kjente og kjære for å utvikle seg, og ikke gro fast der hvor man har det som tryggest. Er ganske så sikker på at mamma er glad for at jeg ikke ble værende der inne også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar