Hvor stor skal jeg bli?

Det å bli født var noe som virkelig snudde rundt på tilværelsen min. Fra å ha det varmt og godt inni mammas mage, måtte jeg plutselig ha på meg klær for å holde meg varm. Jeg fikk fortsatt lov til å sove ganske mye, for det er ikke mye mat og kos som skal til for å slite ut en stakkars nyfødt en. Jeg måtte lære meg å suge, noe som ikke er så lett som de sier. Mamma sine pupper måtte lære seg å lage melk også. Har blitt fortalt at de ikke alltid har vært like fulle av godsaker. Pappa sier at de var finere før. Jeg syntes de er fine nå.

Når var jeg var inni mammas mage så hørte jeg stemmene til alle de forskjellige nysgjerrige menneskene på utsiden. Da jeg kom ut for å hilse på kunne jeg se hvordan de så ut også, men jeg så ikke så godt i starten. Så de måtte komme ganske så nærme. Nå er jeg ikke nærsynt lenger. Det er bra.

Hver eneste dag hittil i livet har noen fortalt meg hvor stor jeg har blitt. Til og med folk jeg aldri har møtt før sier at jeg er blitt stor. Syntes ikke selv at jeg er så innmari stor, men jeg vokser jo. Lurer på om det er et vanlig kompliment å gi? Kanskje jeg hver dag resten av livet blir fortalt hvor stor jeg er?

Her i amerika har jeg sett noen kjempestore mennesker. Så store at det nesten ikke er plass til dem i døråpningen. Og det hjelper ikke ikke å gå sidelengs for dem heller. De har en kroppsform som noen store egg med små bein på. Kommer jeg til å bli så stor noen gang mon tro? Håper ikke det. Satser på at jeg plutselig stopper å vokse en dag.

Syntes størrelsen på mamma og pappa er mer fornuftig. Mamma er mindre enn pappa, men begge er større enn meg. Jeg har vel innsett at jeg kommer til å bli større enn jeg er nå, men syntes det er på tide at folk snart slutter å påpeke det hele tiden. Kan de ikke heller si at de liker klærne mine, at jeg har et søtt smil, eller er ærlige nok til å fortelle meg at det jammen meg er på tide å stusse håret. Det er det mamma pleier å si til pappa.