Flykræsj

Det var ikke bare fugler som var ute å fløy i lufta idag. Plutselig la jeg merke til en masse helikoptere som surret rundt i alle retninger oppe mellom husveggene. Pappa sa at det ikke var farlig, og at de ikke kom til å lande i hodet vårt. De hjalp bare til med å redde noen mennesker som hadde vært ute på flytur. Samme slags flytur som mamma, pappa og jeg var på når vi reiste over dammen fra Norge til Amerika. Bare det at disse uheldige menneskene i denne flymaskinen ikke hadde kommet helt fram dit de skulle. De landa i vannet isteden for på bakken, så de trengte litt hjelp til å komme seg på land. Heldigvis var det mange små og store båter i nærheten som hjalp dem, og mange helikoptere i lufta som kunne ta bilder.

En gang for lenge, lenge siden. Lenge før jeg var påtenkt, og lenge før mamma fant pappa og tok han med seg hjem, så var det også noen mennesker som ikke kom fram dit de skulle på reisen med flymaskinen de satt i. De kræsja inn i noen av de høye husa her på Manhattan. Husene raste sammen, og mange mennesker døde. Det var den gang da krigen mot terror starta.

Jeg veit ikke helt hvor eller hvem eller hva terror egentlig er. Noen ganger virker det som det er overalt, og andre ganger er det ingen som vet hvor det er, for det er så mye rart som visstnok kan kalles for terror og terrorisme. Først så trodde jeg det hadde noe med arabere å gjøre, men det var det visst ikke.
Terror er noe som man er redd for, og noe som man er redd for at noen skal gjøre, sier onkel Google.
Her i USA er de ekstra redd.
Når flyet datt i vannet i dag så var det mange som ble redde. De trodde det var terror.
Det tror ikke jeg at det var.
Det gikk jo bra med alle andre enn de stakkars pip-pip`ene som trodde at det var flymaskinen som hadde vikeplikt. Hadde de ment å styrte flyet kunne man kalt det terror, men jeg trur ikke at de fløy inn i flymaskinmotoren med vilje. Sikkert bare uflaks. Ganske mye uflaks faktisk, og sikkert litt ekstra flaksing på de fuglene som bare så vidt kom seg unna.

Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for så mye enda egentlig, selvom det er litt skummelt når det er mørkt, så er jeg ikke redd for mørket. Jeg veit jo at mamma og pappa ikke er så langt unna. Og da er det ikke så skummelt lenger heller.
Mamma er redd for trekk. Trekk kan gi deg feber. Da blir man syk, og det kan visstnok være farlig. Pappa passer på at det ikke blir trekk. Han legger tepper rundt dørkarmen. Tryggere kan man ikke ha det.

Jeg tror at de som var i det flyet som bada idag var redde. De hadde nok planer om å være alle andre steder enn i det kalde vannet midt ute i elva. Men alt gikk jo bra, så de er nok ikke redde lenger nå.

Noen fly lander på vannet med vilje. De kalles vannfly. Litt som endene vi mater med brød i parken. De både svømmer og flyr. Men de aller fleste flymaskiner bor på sånne store flyplasser når de ikke er oppe i lufta. Jeg får egen redningsvest når jeg er oppe i lufta. Har aldri fått prøve den. Men jeg ser på at de snille damene, som kommer med mat til mamma og pappa hele tiden mens vi flyr, har forklart hvordan man tar de på seg.

I dag fikk jo for en gangs skyld passasjerene i flyet bruk for redningsvestene. Jeg lurte lenge på hvorfor det var flytevester og ikke fallskjermer ombord i flyet. Men nå skjønner jeg hvorfor.