Shopping på Times Square

I dag var vi på handletur. Vi var i en kjempestor leikebutikk for å finne fargerike duppedingser som skal gjøre det lettere for meg å lære de tinga som er nødvendig for å bli en stor og sterk kar. For tida jobber jeg med å lære meg å gripe ting, holde dem, riste på dem, og deretter legge de fra meg igjen. Ikke så lett som det kan se ut som det der altså. Har skjønt at tommelen ikke er som de andre fingerne, og hvor klumpete selv en liten hånd kan være. Ikke alltid så lett å kontrollere hvordan man legger fra seg leikene der en planlegger heller. Plutselig så bare glipper de ut av handa mens jeg rister på dem, og da havner de fort altfor langt unna. Heldigvis er pappa flink til å løpe å hente både smokker og leiker som jeg kaster rundt, og bringer dem tilbake til meg. Noen ganger må jeg skrike litt for å få han til å hente ting litt raskere, men han lærer fort, og er raskere nå enn han var i starten. Nesten så jeg tror at han ikke vil at jeg skal rope på han.

Leikebutikken lå i et stort lyskryss med masse trafikk, og det var så mange blinkende og lysende reklameskilt og store tv-skjermer på bygningene rundt at det var umulig å konsentrere seg. Inne i leikebutikken var det heller ikke så lett å feste blikket mer enn noen sekunder av gangen. Det var mange etasjer fullstappet med alle slags leiker for barn i alle aldere, bamser, klær, bøker, instrumenter, sportsutsyr, tv-spill, godteri, bleier og alt annet man ikke engang kunne drømme om. Det var også en stor karusell som gikk over 4 etasjer inne i butikken. Det var egne store avdelinger for Lego, Barbie, Dinosaurer, Playmo, Star Wars og alt annet du kunne tenke deg. Blinkende lys og leker som snakket og beveget på seg var det overalt. Også møtte jeg den ekte Spiderman og en 2 meter høy dansende giraff. Men de kostet det penger å bli tatt bilde ved siden av, sa mamma. Tror at alt som var gøy der inne kostet penger.

Jeg var spent på hva mamma og pappa ville ta med ut igjen av spennende overraskelser til meg. Det var jo en butikk, så jeg regnet med at de ikke lot alt som var der inne bare bli stående til neste barn som kom forbi. Håpet aller mest at de skulle ta med en sånn fin greie som jeg kan ha å leike med når jeg ligger på gulvet, hvor det henger duppedingser som beveger på seg i mange farger over meg. Og når jeg tar på dem så lager de lyd. Det var også et fint byggesett som ikke så så altfor komplisert ut hvor det ble spilt en sang hver gang man satte brikkene på rett plass.
Det var masse annet jeg hadde lyst på også, men vi har ikke så stort hus.

Jeg var ganske så trøtt og sovnet før vi trillet hjemover igjen, men jeg var jo også ganske sulten. Mamma og pappa spiste mens vi var der, men jeg fikk ingenting. Når jeg våkna av sult rett før vi var hjemme igjen hadde jeg nesten glemt hvor spent jeg var på å se hva de hadde kjøpt til meg. Det er lenge til jeg har min første bursdag, og det er jo ikke så lenge siden jeg fikk pakker av den hvitskjeggete mannen heller. Men å være i en sånn butikk betyr gjerne at man får noe fint. Jeg hadde jo oppført meg bra og vært snill hele dagen også. Ikke mast etter hverken mat, kos eller søvn.
Da jeg endelig hadde fått i meg en noe sen lunsj, var det tid for pakke. Og du kan tro jeg var spent. Det de hadde kjøpt til meg var (trommevirvel) ny pyjamas! Ikke bare èn, men tre stykker. Gjett om jeg ble skuffa. Greit nok at jeg trengte flere pyjamaser, og at de jeg fikk er de varmeste og beste i verden. Fine var de jo også. Men etter å ha bli fristet med så mye gøyale ting, og så ende opp med en kjip bløt pakke, følte jeg at det var på sin plass med litt protest. Hadde jo i det minste håpet på bare en liten ting som ville være gøy å riste på.
Jeg begynte å skrike. Etter 3 timer orket jeg ikke å skrike mer, og lot meg overtale til litt mat og søvn. Håper skrikingen min gjorde at mamma og pappa skjønner at neste gang vi er i en sånn butikk, så er det bedre med ingen gave i det hele tatt. Heller det enn å bygge opp forventningene til noe stort som aldri kommer.