Politi, smultringer og tjuvgods

I dag var det 10-12 minusgrader og lett bris, som aksellererte til noe som kunne minne om storm i kastene, rundt gatehjørnene og mellom de høye bygmingene i min nye hjemby. Pappa syntes det var litt for kaldt til å være ute å rusle, så det ble bare en kort handletur for å kjøpe ordentlig brød. Mamma og pappa spiser helst brød som har korn i seg og ikke bare sukker og luft. Det medfører en ganske lang spasertur for å handle, da det ikke er så mange steder de selger sånt brød. Og kaldt var det. Heldigvis var det pappa som frøys og ikke jeg. Litt rart egentlig da det var han som hadde kledd oss begge. Kanskje han trenger mere klær? Kanskje han trodde det var sommer på denne sida av jorda da han pakket kofferten? Heldigvis var det mamma som pakket klær til meg.

Men det jeg egentlig skulle fortelle om var jo ikke hvorvidt vi frøys eller ikke, hva pappa har i kofferten, eller om hva slags brød som er best. Det jeg tenkte var hyggelig å fortelle, var hvor snille og omtenksomme alle politimennene og politidamene her i Amerika er.
Jeg trodde det var sånn at politiet hadde en lite hyggelig omgangskrets, i og med at hver gang det er snakk om noen som er kriminelle, tjuver eller kjeltringer, så er de kjenninger av politiet. Men her er alle hyggelige. Både politiet og menneskene de snakker med.

Det er politi overalt. Etter at mamma forklarte politimennene som følgte oss ut fra eiendomsmgleren forrige uke hvor snill pappa egentlig er, så er hverken jeg eller pappa skeptiske til at de er overalt lenger. I de fleste store butikker og i alle banker er det politi som passer på at alle har det fint. De skravler om vær og vind med alt og alle mens de passer på at ikke noen av de som jobber i butikkene putter penger i lomma.
De slipper å passe på kundene i butikken, det er det egne vektere som gjør.
Hver gang vi går forbi en matbod på gata pleier det å være politi i nærheten som kvalitetsikrer både kaffen og smultringene, og de holder de som står i køen oppdatert på hva som skjer i nabolaget. Pappa sniker til seg en smultring hver gang vi er ute å triller uten mamma. De ser kjempegode ut, kommer i flere størrelser, noen så store at det ikke er hull i dem engang, og de finnes i alle regnbuens farger.

I dag, i det kalde været, kom en blid politimann bort til pappa og lurte på om vi kunne være interressert i en DVD-spiller eller noe... Politimannen kunne gjerne hjelpe oss med hva det skulle være av elektroniske duppedingser. Vi har ikke TV, så pappa sa nei takk. Et videokamera derimot, det kunne være interresant. Politimannen lurte på hvilket merke, og pappa forklarte hva han ønsket seg til bursdagen sin. Det virket nesten som om politimanen hadde lyst til å gi pappa en bursdagspresang. Det var som sagt kaldt, og politimannen hadde visstnok fast plass på dette gatehjørnet. Så man kunne alltids diskutere saken neste gang vi kom forbi.
Stort sett når man blir tilbudt ting man vanligvis kjøper i butikken mens man er ute å rusler gatelangs, er det tjuvgods. Men om du kjøper det av en politimann så er det jo ikke tjuvgods. Da er det politigods. Det må da være lov.