Hvor stor skal jeg bli?

Det å bli født var noe som virkelig snudde rundt på tilværelsen min. Fra å ha det varmt og godt inni mammas mage, måtte jeg plutselig ha på meg klær for å holde meg varm. Jeg fikk fortsatt lov til å sove ganske mye, for det er ikke mye mat og kos som skal til for å slite ut en stakkars nyfødt en. Jeg måtte lære meg å suge, noe som ikke er så lett som de sier. Mamma sine pupper måtte lære seg å lage melk også. Har blitt fortalt at de ikke alltid har vært like fulle av godsaker. Pappa sier at de var finere før. Jeg syntes de er fine nå.

Når var jeg var inni mammas mage så hørte jeg stemmene til alle de forskjellige nysgjerrige menneskene på utsiden. Da jeg kom ut for å hilse på kunne jeg se hvordan de så ut også, men jeg så ikke så godt i starten. Så de måtte komme ganske så nærme. Nå er jeg ikke nærsynt lenger. Det er bra.

Hver eneste dag hittil i livet har noen fortalt meg hvor stor jeg har blitt. Til og med folk jeg aldri har møtt før sier at jeg er blitt stor. Syntes ikke selv at jeg er så innmari stor, men jeg vokser jo. Lurer på om det er et vanlig kompliment å gi? Kanskje jeg hver dag resten av livet blir fortalt hvor stor jeg er?

Her i amerika har jeg sett noen kjempestore mennesker. Så store at det nesten ikke er plass til dem i døråpningen. Og det hjelper ikke ikke å gå sidelengs for dem heller. De har en kroppsform som noen store egg med små bein på. Kommer jeg til å bli så stor noen gang mon tro? Håper ikke det. Satser på at jeg plutselig stopper å vokse en dag.

Syntes størrelsen på mamma og pappa er mer fornuftig. Mamma er mindre enn pappa, men begge er større enn meg. Jeg har vel innsett at jeg kommer til å bli større enn jeg er nå, men syntes det er på tide at folk snart slutter å påpeke det hele tiden. Kan de ikke heller si at de liker klærne mine, at jeg har et søtt smil, eller er ærlige nok til å fortelle meg at det jammen meg er på tide å stusse håret. Det er det mamma pleier å si til pappa.

Godt nytt år!

Hvis man graver et hull i jorda, kommer man visstnok til Kina.

Eller man kan ta fly eller tog for å komme dit, det er sikkert raskere. Vi spaserte en tur ned i Chinatown i dag. Det ligger rett nedi gata, og er akkurat som å reise til Kina. Det er fullt av kinesere. De vasker klær, og selger klær, og de selger plastikkting de har lagd millioner av. Når man lager så mye av en ting, blir det også veldig billig. Å lage 2 millioner svømmende plastikkfrosker er ikke billig, men hvis du deler det på antall svømmende plastikkfrosker, blir det ikke så mye penger på hver frosk. Det samme er det med vistnok med klær. Det er billigere å kjøpe 1000 luer fra Kina enn å betale noen penger for å strikke den. Skjønner ikke helt hvordan det lar seg gjøre, men tror det har noe med at kineserne er så innmari mange, og ikke liker å kjede seg. Så når de først har lært seg å lage en ting, så klarer de ikke stoppe.

Kina ligger foran oss i tid. Jeg er født i 2008, og nå er vi i 2009. Kineserne er nå i 4706. De feiret nyttår i dag.

Selvom det var de som fant opp kruttet, så betyr ikke det at de har rett i når det nye året starter. De har ikke bare tall på årene, de har navn og farge også. Nå er det oksens år, fargen er brun. Jeg er født i rottas år, det var også brunt. Pappa er også født i et brunt år men da var dyret bæ. Sikkert derfor han likte mamma, for bestefar har mange bæer. Mamma er født i året til den svarte hunden.

Kineserne feirer nyttår på en annen måte også. Raketter som skyter ut snø som ikke er kald i alle slags farger, og drager som danser i gatene til trommemusikk. Det var masse mennesker i gatene. De aller fleste av dem var lavere enn mamma, så vi hadde god utsikt til det som skjedde.

Det var en ganske så rar opplevelse. Da vi gikk hjemmefra var alt stille og fredelig som vanlig, med kø på fortauet og politi med hvite hansker som styrte ulebiler forbi drosjebiler og andre biler i gatene. Men bare noen skritt unna var det fest i gatene, musikk og ingen som forsto annet enn kinesisk. Og plutselig var vi ute igjen på andre siden av feiringen, og alt var som normalt igjen.

De eneste sporene etter hva vi nettopp hadde sett var at hjulene på vogna mi hadde glitter, gull og rød snø som ikke smelta, fortsatt hengende fast noen kvartaler til.

Å putte ting i munnen

Jeg har nå lært meg hva munnen kan brukes til.
Alt kan puttes inn der.
Er noe så stort at det ikke får plass, holder det med et lite hjørne.
Har jo ikke planer om å la noen flytte inn der, men alt og alle er velkommen på et lite besøk.
Smaker det vondt, så spytter jeg det ut, og smaker det godt kan jeg fint sutte på det i evigheter.
Hendene mine smaker kjempegodt. Det gjør sutten også.
Har ikke smakt så mye som må spyttes ut på grunn av smaken enda. Mamma og pappa sier ifra litt for fort noen ganger syns jeg. Greit nok at de passer på, men jeg skal jo bare smake.
Og selv om kanskje de veit at det ikke er noe godt,
kan en aldri være helt sikker før man har prøvd selv.
Sånn er det med alt. Men foreløpig følger jeg de rådene jeg får.

Mamma har "Swiffer", og vasker gulvet mange ganger om dagen for at jeg skal kunne ligge der og trene på krabbinga mi uten å spise alle hårene som detter av kroppen til pappa hele tida.
Storebroren min, Sylvester, har pels. Se så fin han er.
Når han spiser hår så begynner han og hoste,
og ut fra munnen kommer det små hårballer.
Det er sikkert fordi jeg skal slippe å hoste opp hybelkaniner at mamma samler pappas hår med en gang det detter av.
Rart at han ennå har hår igjen på kroppen, så mye som detter av hele tida.

Jeg har bare hår på hodet jeg.
Mindre nå enn da jeg var yngre, men det kommer nok mer etter hvert.


Kanskje jeg våkner opp en dag og er like hårete som pappa?

Ut å spise

Mamma og pappa spiser ikke den samme maten som meg. Noen ganger så kommer pappa inn døra med ferdig mat, men stort sett så driver han å koker og steiker forskjellige ting som de spiser. Dette gjør han flere ganger hver dag. Men i dag så var vi på restaurant.

Restauranten het Felix. Veit ikke helt hvor hen den lå, for jeg sov hele veien dit, og våknet opp til masse menneskeprat og høy musikk. Men vi koste oss masse. Først satt jeg på fanget til mamma og så på at pappa spiste, deretter satt jeg på fanget til ei dame som liknet litt på mamma. Hun hadde langt lyst hår, og ikke like store pupper som mamma, men hun snakket norsk. Snill virket hun også.
Der satt jeg til mamma og pappa hadde spist ferdig. Pappa spiste blåskjell og påmmfri, mamma spiste frityrstekt geitost med løvetann og annet gress. Da de var ferdig med å spise satt jeg på fanget til pappa til jeg ble så sliten at det bare var søvn jeg ville ha. Det var så mange spennende mennesker og ting å se og høre på at det fort ble litt mye inntrykk, så jeg og pappa gikk heller en tur til jeg sovnet igjen. Men jeg fikk fullt referat om hva jeg hadde gått glipp av mens jeg sov da vi kom hjem igjen.

Mamma og Kirsten(hun blonde dama som jeg etter hvert skjønte at mamma går på skolen med) måtte betale for maten siden jeg og pappa hadde gått en tur. Vanligvis er det pappa som tar seg av sånne ting. Han tar seg av det aller meste faktisk, men spesielt det der med å dele ut penger, bestille eller lage mat, ordne ting som gjør at jeg og mamma får det som vi vil, og stort sett alt annet. Hadde vi gutta vært tilbake litt tidligere så hadde det nok gått bedre.
Her i USA er det nemlig vanlig å betale mer enn det som står på lappen når man sitter ned og spiser eller drikker. Det er fordi at de som bærer maten til bordet og sjenker vin i glasset egentlig ikke jobber på restauranten. De gjør jo en jobb der, men de får ikke lønn for det.
Det er meningen at de gjestene som spiser og drikker skal gi penger til dem uten at de hverken skriver det på en lapp, eller ber om det. Det er jo noe som alle vet. Trodde jeg og pappa.
Jentene var tydeligvis ikke så bevandret i dette med tips og uskrevne regler. Det hadde ihvertfall endt med en krangel fordi de ikke hadde nok penger med seg, bare kredittkort. Men kort ville de ikke ha. Uansett så var det kanskje like greit at jentene tok regninga. Da ble den om ikke annet litt mindre. Godt det er mange steder å spise her i byen, så slipper jeg å måtte gå dit en gang til. Det ville vært flaut.

Party inni datamaskinen

I dag var det fest! Tante Hege drakk øl inni datamaskinene fordi hun var alene hjemme. Jeg satt å så på sammen med mamma og pappa. Det var masse prating som jeg ikke brydde meg så mye om, men hun kan tegnspråk også. Det er morsomt å se på. Nå vet jeg hva drittunge er på tegnspråk! Du knytter neven og peker tommelen ned med venstrehånda, og så tar du tak rundt tommelen med høyrehanda, for deretter å dra handa sakte av tommelen mens den åpner seg. Litt vanskelig å forklare, men veldig kjekt å kunne.


Tror det var mest morsomt for tante Hege, for hun ligger seks timer foran oss. Akkurat som å plutselig dukke opp et sted hvor alle har det, kjempegøy, og du skjønner lissom ikke helt hvorfor. Hun var i fremtiden. Kanskje hun vet hva som skjer med oss før det faktisk skjer? Kanskje hun kan begynne å jobbe som spåkone? Alt hun trenger å gjøre er jo å få med seg nyhetene med en gang de skjer, og så kan hun advare oss om det før det faktisk har skjedd. Det høres kjempelurt ut, og litt komplisert. Hadde det vært så lett hadde sikkert noen gjort det før.

Det er ofte sånn med gode idèer som man kommer på i godt selskap mens noen drikker øl. Verdens beste og mest nyskapende tanke der og da, men ikke like mye dagen etterpå da du skjønner at det enten ikke lar seg gjøre, eller noen andre har gjort det før. Selv om jeg gjør veldig mye for første gang, er det mange som har gjort det samme som jeg før meg. Litt rart å tenke på egentlig. At så forskjellige som mennesker er, så må de aller fleste igjennom akkurat de samme tingene for å bli store. Sånn som å lære seg å snakke, å gå, spise mat uten å bomme på munnen, og alle de andre tingene som må læres for å komme seg videre her i verden. Ikke er det lett, men det er godt å vite at når så mange andre har fått det til, så skal nok jeg klare det også. Bare gi meg et par dager å trene på...

En dag på museum

Da har jeg vært på museum for første gang i mitt liv. Det er egentlig ganske mye som skjer for første gang. Det er nok fordi jeg ikke er så gammel, og forhåpentligvis har mye mer i vente fremover enn hva jeg hittil har opplevd. Jeg drakk vann for første gang også. Det var litt rart. En av leikene mamma ga meg viste seg plutselig å være med en tut som det kom vann ut av når jeg sugde på den. Da ble jeg ordentlig overraska. hadde jo ikke venta at det skulle skje. Den var jo ikke bløt og god og sutte på sånn som putten til mamma eller flaska til pappa. Grøt har jeg også smakt for første gang. Det er ganske godt, men også litt rart. Sånn er det vel med det meste. Det tar litt tid før man skjønner at man liker det. Pappa må trene mer på å lage mat til meg, grøten smaker ikke likt hver gang sånn som mammas melk. Noen ganger er den faktisk ikke god i det hele tatt. Da skriker jeg helt til jeg får melk isteden.

Det var jo museumsbesøket som skulle berettes om. Det var et stort og flott hus med mange rare ting inni. Noen var gamle, andre så veldig nye ut. Det var store dyr som sto helt stille uten å røre på seg, fisker også. Uten vann rundt. Sikkert derfor de ikke svømte noen vei. Museumet var egentlig ganske skummelt, men heldigvis var vi der på dagen og det var mange vakter som passet på at dyra ikke spiste hverandre sånn som de gjør utendørs. Litt mer skummelt om vi hadde vært der midt på natta tror jeg.

Jeg lærte om hvordan man levde i gamle dager i forskjellige deler av verden. Hvilke dyr som hørte til i Afrika, og hvem som hørte til andre steder i verden. Noen av dyra som var der finnes ikke i naturen lenger, sånn som dinosaurusen og mammuten. Det var ikke lenger plass til dem.

Det var mennesker som ikke rørte på seg der også. Noen av menneskene liknet mer på apekatter enn andre. Det var også en klasse med elever fra Harlem på skoletur, de var ikke så ulike apekatter de heller, løp og skreik og bråkt overalt helt til vaktene viste dem hvor kafeterian var.

Mamma forklarte meg at for kjempemange år siden, lenge før man fikk kjøpt mat og klær i butikken, så var ikke menneskene mennesker. De var apekatter. Hadde litt problemer med å forstå hva hun mente. Da jeg så en mann med hår på, mer enn pappa har på hele kroppen, sammenlignet med en apekatt med korte armer som sto på to bein, skjønte jeg litt mer. Gikk plutselig opp for meg at det er mye som skal læres og forstås her i livet. Kan jo ikke skjønne alt med en gang heller.

Her er bilde av huset vårt.

Vi bor i første etasje,

og har stor og fin bakgård.

Der skal jeg leike når våren kommer.

Ord for dagen:

Man lærer så lenge man lever.

Den nye presidenten heter Obama

Da pappa var på loffen i kenguruland tapte han masse penger i et veddemål om det amerikanske presidentvalget. Etter det vedder han ikke om ting med andre enn mamma. Da blir ihvertfall pengene i familien. Pappa var sikker på at etter alt det den dumme presidenten hadde gjort, så var det umulig å få lov til å fortsette i den jobben. Han ble gjenvalgt, og var president i fire år til. USA er ikke som resten av verden. Her er det andre regler som gjelder.

I dag startet han som vant valget i jobben som president. Barack Hussein Obama jr. heter han. Han fikk et par måneder å planlegge revolusjonen på, noe som sikkert ikke var nok. Det er et stort land med mange mennesker. De jeg har snakket med som har bodd her lenger enn meg, sier at det er mye som må gjøres for at alle skal bli fornøyd. Det tar nok litt tid før ting skjer. Jeg har ihvertfall ikke lagt merke til noe som er annerledes ennå.

Pappa sa at det å være vitne til dette presidentskiftet her er veldig stort. Litt som da Oddvar Brå brakk staven. Noe alle refererer til når man tenker tilbake, bare at denne gangen visste man ikke om det på forhånd. På den måten kunne man nå bestemme selv hvor man ville være når Obama holdt sin tale. Vi har ikke TV, så vi fant en kjempestor TV på gata som vi så på sammen med masse andre mennesker som jublet, gråt, og viftet med flagg. Gata var full av politibiler og gule drosjebiler som sto stille for de som satt inni så også på skjermen. Alt stod liksom helt stille noen minutter.

Om alle hadde visst at staven til Brå skulle knekke før det faktisk skjedde, så ville nok noen sørget for at det ikke kom til skje. Sikkert noen som prøvde å stoppe Obama fra å bli president også, men det skulle de jo strengt tatt tenkt på før han ble valgt. Det var veldig mange som stemte på han. Hadde jeg hatt stemmerett i dette landet ville nok jeg også gjort det. Men jeg har ikke stemmerett hjemme i Norge engang. Må vente til jeg blir litt større før jeg får lov å være med å bestemme, først skal jeg lære meg å krabbe.

Men over mamma og pappa er det jeg som bestemmer.

Ny dag, nye muligheter...

Nå er det fem minutter igjen før han derre president Bush ikke styrer landet lenger.
Lurer på om jeg merker noen forskjell sånn over natta?

Martin Luther King jr. Day

I dag er det "helligdag" i Amerika. Alle amerikanere har fri fra jobb og skole.

Jeg trodde det var mange mennesker i denne byen, men det var først i dag at jeg skjønte hvor fullt av folk det egentlig er. Minst tre ganger så mange mennesker i gatene i dag enn hva jeg har sett før, og desto flere i butikkene. Alle skulle plutselig ut å rusle gatelangs og shoppe selvom det var kaldt og snø på bakken. Litt rart at man kan gå i butikken, siden alle lissom skal ha fri. Men sånn som det står til med økonomien i dette landet akkurat nå, så ser man vel sitt snitt til å tjene sine penger ved å holde butikkene åpne så folk får brukt litt penger. Det er jo ikke så mye annet å gjøre i denne byen akkurat.


Jeg tenkte det var på tide å dele mine tanker om andre ting enn trivielle daglige hendelser i New York, mat og bleier for en gangs skyld.
Pappa fortalte meg litt om Martin Luther King jr., og han har visstnok ikke noe å gjøre med han tyskeren som oppfant juletreet og var kjent for å tægge på dører. Men navnet er jo ganske så likt. Han som minnes med en fridag i dag ble drept fordi han ville at alle mennesker skulle ha de samme rettigheter uansett hudfarge. Her i amerika er det ikke så mange igjen av de som bodde her før europeerne kom og tok seg til rette. Det er stort sett en miks av mennesker som stammer fra alle andre steder i verden. Noen kom hit frivillig, noen rømte hit for å få jobb fordi det var så dårlige kår der de kom fra, og noen ble tvunget til å komme hit for å jobbe gratis. Men alle disse menneskene fra forskjellige steder har visstnok ikke alltid vært venner. Det kan være mange grunner til å være uvenner, men jeg syns man bør bli kjent med hverandre før man bestemmer om man har lyst til å leike sammen eller ikke.

I gamle dager var det de med hvit hud som bestemte over de med svart hud i amerika. Martin Luther King jr. ville endre på dette. Han var veldig flink til å snakke, og han hadde en drøm. Det var mange som hørte på hva han sa, om hans drømmer, og visjoner for framtida. Han var så flink til å holde taler at ingen klarte å argumentere mot han. Det var det ingen med svart hud som hadde gjort i Amerika før, derfor ble han skutt.

Det var vel det som måtte til for at reglene skulle endre seg i den retningen han ønsket. Dette skjedde i 1968. Etter at reglene ble endret sånn at alle kunne få gjøre de samme tingene, bestemte de at dette var så viktig at det skulle minnes med en egen fridag for alle. 15 år tok det å ordne det, og den siste amerikanske staten sa seg ikke enig i at det var verdt å minnes før i 2000. Så lett har det nok ikke vært, å overtale alle de hvite menneskene om at de svarte er like mye mennesker som dem.

Nå er det ikke like stor forskjell mellom svarte og hvite mennesker i USA lenger, men jeg kan fortsatt skille de fleste fra hverandre. Ikke alle. Noen har blandet seg så godt med hverandre at barna er blitt sånn midt imellom. Mange andre folkeslag som har blandet seg her i landet har jeg også sett bevis på. Noen mer vellykket enn andre. Men sånn er det jo. Ikke alle kombinasjoner blir like bra, og verden er ikke bare svart eller hvit. Der tippoldemor kommer fra ble det ikke slutt på innavl før sykkelen kom.


I morgen flytter det for første gang i historien en mann som ikke er hvit inn i det hvite hus. Det hvite huset er der hvor sjefen over alle amerikanerne bor. Presidenten. Litt spent på å se om huset skifter navn nå som det ikke er en hvit mann der lenger.


PS: Gratulere med dagen onkel Steinar!

Shopping på Times Square

I dag var vi på handletur. Vi var i en kjempestor leikebutikk for å finne fargerike duppedingser som skal gjøre det lettere for meg å lære de tinga som er nødvendig for å bli en stor og sterk kar. For tida jobber jeg med å lære meg å gripe ting, holde dem, riste på dem, og deretter legge de fra meg igjen. Ikke så lett som det kan se ut som det der altså. Har skjønt at tommelen ikke er som de andre fingerne, og hvor klumpete selv en liten hånd kan være. Ikke alltid så lett å kontrollere hvordan man legger fra seg leikene der en planlegger heller. Plutselig så bare glipper de ut av handa mens jeg rister på dem, og da havner de fort altfor langt unna. Heldigvis er pappa flink til å løpe å hente både smokker og leiker som jeg kaster rundt, og bringer dem tilbake til meg. Noen ganger må jeg skrike litt for å få han til å hente ting litt raskere, men han lærer fort, og er raskere nå enn han var i starten. Nesten så jeg tror at han ikke vil at jeg skal rope på han.

Leikebutikken lå i et stort lyskryss med masse trafikk, og det var så mange blinkende og lysende reklameskilt og store tv-skjermer på bygningene rundt at det var umulig å konsentrere seg. Inne i leikebutikken var det heller ikke så lett å feste blikket mer enn noen sekunder av gangen. Det var mange etasjer fullstappet med alle slags leiker for barn i alle aldere, bamser, klær, bøker, instrumenter, sportsutsyr, tv-spill, godteri, bleier og alt annet man ikke engang kunne drømme om. Det var også en stor karusell som gikk over 4 etasjer inne i butikken. Det var egne store avdelinger for Lego, Barbie, Dinosaurer, Playmo, Star Wars og alt annet du kunne tenke deg. Blinkende lys og leker som snakket og beveget på seg var det overalt. Også møtte jeg den ekte Spiderman og en 2 meter høy dansende giraff. Men de kostet det penger å bli tatt bilde ved siden av, sa mamma. Tror at alt som var gøy der inne kostet penger.

Jeg var spent på hva mamma og pappa ville ta med ut igjen av spennende overraskelser til meg. Det var jo en butikk, så jeg regnet med at de ikke lot alt som var der inne bare bli stående til neste barn som kom forbi. Håpet aller mest at de skulle ta med en sånn fin greie som jeg kan ha å leike med når jeg ligger på gulvet, hvor det henger duppedingser som beveger på seg i mange farger over meg. Og når jeg tar på dem så lager de lyd. Det var også et fint byggesett som ikke så så altfor komplisert ut hvor det ble spilt en sang hver gang man satte brikkene på rett plass.
Det var masse annet jeg hadde lyst på også, men vi har ikke så stort hus.

Jeg var ganske så trøtt og sovnet før vi trillet hjemover igjen, men jeg var jo også ganske sulten. Mamma og pappa spiste mens vi var der, men jeg fikk ingenting. Når jeg våkna av sult rett før vi var hjemme igjen hadde jeg nesten glemt hvor spent jeg var på å se hva de hadde kjøpt til meg. Det er lenge til jeg har min første bursdag, og det er jo ikke så lenge siden jeg fikk pakker av den hvitskjeggete mannen heller. Men å være i en sånn butikk betyr gjerne at man får noe fint. Jeg hadde jo oppført meg bra og vært snill hele dagen også. Ikke mast etter hverken mat, kos eller søvn.
Da jeg endelig hadde fått i meg en noe sen lunsj, var det tid for pakke. Og du kan tro jeg var spent. Det de hadde kjøpt til meg var (trommevirvel) ny pyjamas! Ikke bare èn, men tre stykker. Gjett om jeg ble skuffa. Greit nok at jeg trengte flere pyjamaser, og at de jeg fikk er de varmeste og beste i verden. Fine var de jo også. Men etter å ha bli fristet med så mye gøyale ting, og så ende opp med en kjip bløt pakke, følte jeg at det var på sin plass med litt protest. Hadde jo i det minste håpet på bare en liten ting som ville være gøy å riste på.
Jeg begynte å skrike. Etter 3 timer orket jeg ikke å skrike mer, og lot meg overtale til litt mat og søvn. Håper skrikingen min gjorde at mamma og pappa skjønner at neste gang vi er i en sånn butikk, så er det bedre med ingen gave i det hele tatt. Heller det enn å bygge opp forventningene til noe stort som aldri kommer.

å bade - bader - bada - I`m bad

Lørdag er badedag, i hvertfall var det det i gamle dager. Da badet man ikke som nå, da lauget man seg. Derav navnet laugardagen, eller laurdag som bestemor sier. Jeg sier lørdag(egentlig sier jeg ikke stort enda, men det kommer nok...).
Nå for tiden bader man ikke så ofte lenger. Det er dusjen som har tatt over for badekaret. Istedenfor at hele familien delte en balje vann en gang i uka, så lar man nå for tiden vann renne ustanselig over kroppen til hver enkelt i familien og rett ut sluket igjen. Hver dag.
Må da være veldig unødvendig å bruke så mye vann.
Har hørt at det er mange mennesker i verden som ikke har nok vann til å slukke tørsten engang. Litt for mange tanker på en gang dette her for en liten grubler som meg. Det går nok bra.
Havet blir ikke tomt med det første, og jeg foretrekker å drikke melk.

Uansett så badet jeg altså i går.
Mamma og pappa pakket mye rart i kofferten, men badebalja mi tok de ikke med. Dusjen her har ikke varmt nok vann for meg sier mamma, så da måtte pappa til å koke kjele etter kjele med vann for at jeg skulle få vaska meg ordentlig. Mamma og pappa bruker dusjen. Men jeg har skjønt at den ikke er like god som hjemme, for det går veldig fort. Doen derimot tror jeg er bedre enn hjemme, for pappa sitter der veldig mye.

I mangel av badebalje, ble oppvaskkummen fylt med varmt vann, velduftende oljer samt litt kaffegrut og noen middagsrester som plutselig dukket opp på overflaten. Tror det var spaghetti.
Hadde sett for meg noe mer fancy fasiliteter i dette landet. Har sett på TV-shop her at det er fullt av duppedingser og ikke alltid like gjennomtenkte oppfinnelser til salgs. Så en badestamp burde jo være mulig å oppdrive selv om vi er i Amerika.

Til min store overraskelse ble jeg både ren og pen i oppvaskkummen også, selv om jeg var noe motvillig i starten. Var jo litt redd for at pappa skulle gå løs på rumpa mi med oppvaskbørsten, men han hadde heldigvis vett til å holde den unna.

Neste gang håper jeg det er mamma som bader meg. Da slipper jeg å høre på de teite sangene til pappa. Han husker aldri hele teksten, og det ender ofte med at det er samme refrenget uansett hvilken melodi han synger på. Litt lei av å høre "I wanna be a part of it, New York, New York" nå kan du si...

Manhattan eller Andeby, hva er forskjellen?

Hjemme i Norge så er det kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Man kler seg etter været. Regner det, eller man er i Bergen, så tar man på seg regntøy eller går under en paraply. Hunder og andre dyr går uten klær. Her i New York kler man seg på samme måte etter været, bare med en litt annen stil. Hundene også.

I dag så jeg for første gang en hund uten klær på gata i New York. Den hadde ikke engang noe fancy halsbånd. Alle hundene jeg har møtt her tidligere bruker klær, og det er ganske så mange av dem. De har på seg jakker av alle slag. Så langt har jeg observert hunder med boblejakker, strikkejakker, hettegenser, regnjakker, rutete jakker, gjennomsiktige jakker, vinterfrakker i alle tenkelige farger, skinnjakker og masse andre slags varianter av jakkelignende plagg.
I tillegg har de fleste hundene glitrende design halsbånd. Pappa sa at på Ikea i Brooklyn så hadde de en egen avdeling for hundemøbler og tilbehør til kjæledyr.
I går da vi gikk tur for å se på skøyteløperne i Central Park, så jeg den merkeligst kledde hunden så langt. Det var en hund med dobbel pels. Tror det var en slags kamuflasje. Det vil si at den prøvde å se ut som noe den ikke var. Det var en boxer, klassisk utseende, vraltende og med sammenknytt ansikt, iført pels med tigermønster på og matchende gullkjede. Central Park har dyrhage med løve og sebra, men lissomtigeren hadde ikke rømt, for det gikk ei dame å leide boxeren i bånd.

Men det som er snodig er at av alle disse firbente bjeffende vesener med klær på, så er det ingen av dem som bruker bukse. De kler seg med andre ord akkurat som Donald Duck og mange av vennen hans. Om Ole, Dole og Doffen ikke har bukse på fordi det blir så mye gris når de tisser på gatehjørnene vet jeg ikke, men jeg tror det er derfor hundene er bukseløse. Skulle nesten tro at jeg bodde i Andeby, og ikke på Manhattan.

Det finnes selvfølgelig klær for alle slags anledninger for hunder også. Skal man pynte seg så er det ikke en sløyfe i halsbåndet sånn som i Norge. Neida, her er det smoking eller finkjole som gjelder. Fortsatt uten bukser.

Det finnes alle slags tilbud til forfengelige byhunder her. Egne hundeluftere, hundefrisører, hundefrisørskoler(mennesker som lærer å frisere hunder, ikke motsatt), og masse dyrebutikker. Rett over gata for der vi bor ligger blant annet dyrebutikken Alphapet City (ordspillspøk, sjekk med onkel Google om du trenger forklaring).

Har ikke sett noen andre dyr her enda, bortsett fra ekorna i parkene da, og de går nakne. Bruker ikke bleier engang. De bor jo oppe i trærne og kan bare gjemme seg der om det ikke skulle være fint nok vær til å løpe nede på bakken mellom trærne for å finne mat. Å bli sett naken i Central Park er ikke noe som går ustraffet hen.

En katt med hatt blir vel det neste jeg møter.

Ord for dagen:
En skal ikke skue hunden på hårene.

Kom ut, kom frem...

Det største som har skjedd meg hittil i livet må nok være fødselen. For de av dere som har prøvd det, så husker dere nok at det var en ordentlig ut av seg sjæl opplevelse, bare at det ikke var ut av deg sjøl du kom.

Jeg hadde jo venta ganske lenge på å få lov til å komme ut å hilse på alle de rare menneskene som så på og kommenterte mammas store mage, og lurte på hvem som var der inne. Men det var jo så godt og varmt og deilig der inne at jeg var litt skeptisk til det å måtte forlate den trygge varme tilværelsen.
Når man veit hva man har, og ikke hva man får, er det lett å holde litt lenger på det som er trygt.

Nysgjerrig har jeg vært fra første gangen jeg hørte stemmer og lyder fra utsiden. Lyder og bevegelser som måtte utforskes. Etter å ha tilbrakt hele min tid inni magen i påvente av at cellene mine skulle formere seg, bestemte jeg meg til slutt for å finne veien ut. Jeg var rett og slett lei av å vente. Selvom den som venter på noe godt, ikke kan vente for lenge, var jeg mektig lei av tilværelsen der inne. Skulle jeg gjort det om igjen ville jeg nok ikke tatt fart med nesa først. Men gjort er gjort, og plutselig så var det for seint å snu. Heldigvis fikk jeg god hjelp på veien, selvom de var i overkant hardhendte. Og så var jeg ute og pusta frisk luft for første gang. Blei noen skrubbsår og noen vridde armer, men ingenting verre enn at kroppen fiksa seg sjøl etter noen uker.

Det var kaldt å komme ut. Det var sol og fint vær, men det er jo grenser for hvor varmt det er i Norge en oktoberdag. Heldigvis fikk jeg masse varme og kos av både mamma og pappa.

Jeg er glad for at jeg ble født. Å leve hele sitt liv inni mammas mage ville nok ikke vært det samme. Man må bryte med det kjente og kjære for å utvikle seg, og ikke gro fast der hvor man har det som tryggest. Er ganske så sikker på at mamma er glad for at jeg ikke ble værende der inne også.

Flykræsj

Det var ikke bare fugler som var ute å fløy i lufta idag. Plutselig la jeg merke til en masse helikoptere som surret rundt i alle retninger oppe mellom husveggene. Pappa sa at det ikke var farlig, og at de ikke kom til å lande i hodet vårt. De hjalp bare til med å redde noen mennesker som hadde vært ute på flytur. Samme slags flytur som mamma, pappa og jeg var på når vi reiste over dammen fra Norge til Amerika. Bare det at disse uheldige menneskene i denne flymaskinen ikke hadde kommet helt fram dit de skulle. De landa i vannet isteden for på bakken, så de trengte litt hjelp til å komme seg på land. Heldigvis var det mange små og store båter i nærheten som hjalp dem, og mange helikoptere i lufta som kunne ta bilder.

En gang for lenge, lenge siden. Lenge før jeg var påtenkt, og lenge før mamma fant pappa og tok han med seg hjem, så var det også noen mennesker som ikke kom fram dit de skulle på reisen med flymaskinen de satt i. De kræsja inn i noen av de høye husa her på Manhattan. Husene raste sammen, og mange mennesker døde. Det var den gang da krigen mot terror starta.

Jeg veit ikke helt hvor eller hvem eller hva terror egentlig er. Noen ganger virker det som det er overalt, og andre ganger er det ingen som vet hvor det er, for det er så mye rart som visstnok kan kalles for terror og terrorisme. Først så trodde jeg det hadde noe med arabere å gjøre, men det var det visst ikke.
Terror er noe som man er redd for, og noe som man er redd for at noen skal gjøre, sier onkel Google.
Her i USA er de ekstra redd.
Når flyet datt i vannet i dag så var det mange som ble redde. De trodde det var terror.
Det tror ikke jeg at det var.
Det gikk jo bra med alle andre enn de stakkars pip-pip`ene som trodde at det var flymaskinen som hadde vikeplikt. Hadde de ment å styrte flyet kunne man kalt det terror, men jeg trur ikke at de fløy inn i flymaskinmotoren med vilje. Sikkert bare uflaks. Ganske mye uflaks faktisk, og sikkert litt ekstra flaksing på de fuglene som bare så vidt kom seg unna.

Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for så mye enda egentlig, selvom det er litt skummelt når det er mørkt, så er jeg ikke redd for mørket. Jeg veit jo at mamma og pappa ikke er så langt unna. Og da er det ikke så skummelt lenger heller.
Mamma er redd for trekk. Trekk kan gi deg feber. Da blir man syk, og det kan visstnok være farlig. Pappa passer på at det ikke blir trekk. Han legger tepper rundt dørkarmen. Tryggere kan man ikke ha det.

Jeg tror at de som var i det flyet som bada idag var redde. De hadde nok planer om å være alle andre steder enn i det kalde vannet midt ute i elva. Men alt gikk jo bra, så de er nok ikke redde lenger nå.

Noen fly lander på vannet med vilje. De kalles vannfly. Litt som endene vi mater med brød i parken. De både svømmer og flyr. Men de aller fleste flymaskiner bor på sånne store flyplasser når de ikke er oppe i lufta. Jeg får egen redningsvest når jeg er oppe i lufta. Har aldri fått prøve den. Men jeg ser på at de snille damene, som kommer med mat til mamma og pappa hele tiden mens vi flyr, har forklart hvordan man tar de på seg.

I dag fikk jo for en gangs skyld passasjerene i flyet bruk for redningsvestene. Jeg lurte lenge på hvorfor det var flytevester og ikke fallskjermer ombord i flyet. Men nå skjønner jeg hvorfor.

Politi, smultringer og tjuvgods

I dag var det 10-12 minusgrader og lett bris, som aksellererte til noe som kunne minne om storm i kastene, rundt gatehjørnene og mellom de høye bygmingene i min nye hjemby. Pappa syntes det var litt for kaldt til å være ute å rusle, så det ble bare en kort handletur for å kjøpe ordentlig brød. Mamma og pappa spiser helst brød som har korn i seg og ikke bare sukker og luft. Det medfører en ganske lang spasertur for å handle, da det ikke er så mange steder de selger sånt brød. Og kaldt var det. Heldigvis var det pappa som frøys og ikke jeg. Litt rart egentlig da det var han som hadde kledd oss begge. Kanskje han trenger mere klær? Kanskje han trodde det var sommer på denne sida av jorda da han pakket kofferten? Heldigvis var det mamma som pakket klær til meg.

Men det jeg egentlig skulle fortelle om var jo ikke hvorvidt vi frøys eller ikke, hva pappa har i kofferten, eller om hva slags brød som er best. Det jeg tenkte var hyggelig å fortelle, var hvor snille og omtenksomme alle politimennene og politidamene her i Amerika er.
Jeg trodde det var sånn at politiet hadde en lite hyggelig omgangskrets, i og med at hver gang det er snakk om noen som er kriminelle, tjuver eller kjeltringer, så er de kjenninger av politiet. Men her er alle hyggelige. Både politiet og menneskene de snakker med.

Det er politi overalt. Etter at mamma forklarte politimennene som følgte oss ut fra eiendomsmgleren forrige uke hvor snill pappa egentlig er, så er hverken jeg eller pappa skeptiske til at de er overalt lenger. I de fleste store butikker og i alle banker er det politi som passer på at alle har det fint. De skravler om vær og vind med alt og alle mens de passer på at ikke noen av de som jobber i butikkene putter penger i lomma.
De slipper å passe på kundene i butikken, det er det egne vektere som gjør.
Hver gang vi går forbi en matbod på gata pleier det å være politi i nærheten som kvalitetsikrer både kaffen og smultringene, og de holder de som står i køen oppdatert på hva som skjer i nabolaget. Pappa sniker til seg en smultring hver gang vi er ute å triller uten mamma. De ser kjempegode ut, kommer i flere størrelser, noen så store at det ikke er hull i dem engang, og de finnes i alle regnbuens farger.

I dag, i det kalde været, kom en blid politimann bort til pappa og lurte på om vi kunne være interressert i en DVD-spiller eller noe... Politimannen kunne gjerne hjelpe oss med hva det skulle være av elektroniske duppedingser. Vi har ikke TV, så pappa sa nei takk. Et videokamera derimot, det kunne være interresant. Politimannen lurte på hvilket merke, og pappa forklarte hva han ønsket seg til bursdagen sin. Det virket nesten som om politimanen hadde lyst til å gi pappa en bursdagspresang. Det var som sagt kaldt, og politimannen hadde visstnok fast plass på dette gatehjørnet. Så man kunne alltids diskutere saken neste gang vi kom forbi.
Stort sett når man blir tilbudt ting man vanligvis kjøper i butikken mens man er ute å rusler gatelangs, er det tjuvgods. Men om du kjøper det av en politimann så er det jo ikke tjuvgods. Da er det politigods. Det må da være lov.

Blomster og bleier

Vi flytta jo til Junaiten for at mamma skulle gå på skole, og det sa jeg meg strengt enig i når reiseplanene ble lagt. Men plutselig viste det seg at det visstnok ikke var meningen at jeg skulle være med på skolen. Ikke pappa heller. I går reiste mamma fra oss. Pappa sa at hun var på skolen.

Dette var ikke sånn som jeg hadde sett det for meg, og demonstrerte min motvilje og mitt sinne med å hyle en times tid. Jeg trodde at vi alle sammen skulle gå på skole. Jeg skreik å protesterte så lenge jeg orket, men denne gangen virket det ikke. Mamma kom ikke tilbake med det første, og det gjør hun nok ikke neste gang heller.

Nå er det pappa sin hverdag jeg styrer og bestemmer over isteden.

Pappa er nå egentlig ganske så grei å være med han også da. Han skjønner at jeg vil ha litt spenning i hverdagen, og ikke bare sove, spise og prompe. Vi trillet en lang tur i sola, og kom hjem igjen med nye bleier. Jeg har hørt at alt i Amerika er mye større, og det stemmer. Om ikke bleiene er større, er iallafall pakkene det. Ikke var det lett å finne pakker med mindre enn 100 bleier. Mulig amerikanske babyer bæsjer oftere enn oss nordmenn. Eller kanskje hele familien bruker bleier her, og ikke bare babyene?

Når øyeblikket kom og de nye bleiene skulle prøves ut ballet det på seg med flere overraskelser.

Her lukta det blomster! Noen hadde dyppa bleia i parfyme, hvilket betyr at jeg fra nå av lukter som en blomstereng til enhver tid.

Ikke akkurat så veldig lett å gi et barskt inntrykk på nye folk lenger.

Når bleia er full lukter jeg fremdeles blomster, men mer som blomstene i stua etter at katta har brukt blomsterpotta som do.

Tror det er best at jeg skaffer meg et myggnett eller noe annen beskyttelse mot svermende bier når våren kommer.

Å vokse i en mage

Det er ikke så lenge siden jeg ble født, men jeg føler at livet har vart ganske lenge alikevel. Fikk jo med meg en del av det som skjedde mens jeg sakte men sikkert startet livet mitt inni mammas mage. Pappa stakk jo innom rett som det var også, ikke det at han fortalte meg så mye, men jeg fikk jo en viss forståelse av hva som foregikk på utsiden. Mamma var ikke så fornøyd med at pappa jobba hele tida, og jeg tror han byttet jobb noen ganger, for det ble bedre og bedre ettersom tiden gikk. Det var reint så jeg skjønte at de ville gjøre ting best mulig bare for min skyld. Men det kan ikke bare ha vært lett heller.
Ikke var leiligheten fin nok, så den måtte pusses opp.
Farfar slutta plutselig å røyke, selv om jeg veit at han gleda seg til jeg skulle krype ut av mammas mage å hilse på. Vi rakk dessverre aldri å møte hverandre, men jeg har hørt fra sikre kilder at han er veldig stolt av meg. Alle sa at jeg ligna veldig på farfar den første tida, men jeg vokser fort og forandrer meg ganske mye. Det skulle ikke forundre meg om jeg snart en eller annen gang har ligna på alle tanter, onkler og andre slekninger jeg har. Nå er vi i USA, og jeg må ærlig innrømme at jeg nok likner mer på mamma og pappa enn han derre presidenten som snart flytter inn i det hvite huset.




Hvis du lurer på hvordan jeg kommer til å se ut når jeg blir større, så blir det nok en krysning mellom de pene menneskene på bildet her.

Det er mamman og pappan min.

Snøen laver ned i vårt nye hjem

Endelig kom vinteren! Masse snø i lufta, og litt snø på bakken. Tror ikke de er så vant med å se snø her. Overhørte ei lita jente på gata idet hun kom ut døra med mamman sin. Hun sa: "Mommy, there`s white stuff on my jacket and it won`t go away!" Veit ikke helt hva det betyr, men er ganske sikker på at det var et tegn på uvitenhet.
I motsetning til hjemme er det ingen som har vinterdekk her. Hverken mennesker eller biler. Det sørger for ekstra underholdning i alle veikryss, men også unødvendig mye støy med alle politibilene og ambulansene som uler rundt(de har heller ikke pigger på dekka, noe som egentlig gjør det hele enda morsommere).
Håper det kommer så mye snø som værmeldinga sier(18cm), for da kan vi lage en liten snømann i bakgården imårra. Pappa har allerede kjøpt gulrot, og naboen har en fin hatt vi kan ta.

I denne byen er det massevis av hus som er stablet oppå hverandre, sikkert fordi de ikke har plass til å sette de ved siden av hverandre. Det er jo vann rundt nesten hele denne øya. Det gjør ikke noe at husene er høye så lenge jeg sitter i vogn eller blir bært, litt verre for mamma og pappa der de ikke har heis da. Heldigvis bor vi i første etasje i det nye hjemmet vårt.
Vi flyttet inn i går, og nå er det meste kommet i orden. Senga mi er på plass med de vante luktene, mamma og pappa har fått ny seng som står ved siden av. I stua er det sofa, bord, kjøkken og klesskap. Mamma bestemte at vi ikke skulle ha gardiner selv om naboene kan se rett inn, hun kan heller gå naken litt sjeldnere. Da beholder vi jo spenningen med å beskue hva naboene bedriver også. Pappa går naken uansett.

Vi bor på gate nr 10, der den krysser vei nr 1. Alle gatene i denne byen har nummer og ikke navn, og de er laget som et rutemønster. Det syntes jeg er veldig lurt, for da slipper man å gå med kart hele tiden for å finne frem. Det er bare å se på nummerne og telle seg i riktig retning. Alle gatene heter street og går fra øst mot vest(eller motsatt, avhengig av hvilken vei du holder kartet), og alle veiene heter avenue(de går fra nord til sør og fra sør til nord). Området vi bor heter East Village, spør onkel Google om du lurer på noe mer.

Vi var i en butikk som het "Babies`r`Us" idag. Der kjøpte mamma en pumpe som gjør at pappa kan gi meg pupp fra flaske som smaker helt likt som mamma sin. Litt som å kjøpe melk i butikken isteden for å melke kua sjøl. Litt skeptisk til åssen det skal gå. Ville heller bare hatt mat fra mamma, men det blir jo litt vanskelig når hun er på skolen hele dagen. Jeg har ihvertfall ikke tålmodighet til å overvære de derre kjedelige forelesningene. Det har jeg prøvd før, hjemme i Norge. Blir nok mer moro å leke gjemsel mellom skyskraperne med pappa.

Ord for dagen:
Hjem, kjære hjem. Dyrt var det, og bra ble det.

Dagen vi ikke hadde noe hjem

Vi skulle lissom flytte inn i fin leilighet og greier trudde jeg da. Men neida. Hun som pappa allerede hadde gitt en takk-for-hjelpa-gave for å hjelpe oss med å finne en leilighet som det ikke allerede bodde noen i, ville plutselig ikke gi oss nøkkel så vi kunne gå inn gjennom døra.
Jeg syntes gaven var litt rar. Mamma og pappa ranet flere små-banker og putta masse pengesedler i en brun papirpose. Det tok lang tid å telle dem. Jeg ville blitt mer glad for en sånn fin pakke som nissen kom med for litt siden.
Da hun ikke ville gi oss nøkkelen i bytte for gaven ble pappa sinna og mamma lei seg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å få litt søvn for jeg var både tørr i bleia og mett, ikke liker jeg å blande meg inn i sånne uenigheter heller. Det fører sjelden noe godt med seg.
Men jeg fikk ikke helt sove så noe av kranglingen fikk jeg dessverre med meg.

Hun som vi snakket med, sjefen hennes og de som eide firmaet forstod jeg etterhvert at de var fra et land som het Israel. Når mamma og pappa ikke snakket engelsk, men norsk, holdt alle de andre på kontoret det gående på et mål som kunne minne litt om slik som Donald og de andre i Andeby snakker på dansk tv om du spiller det baklengs.
Det var visstnok noen penger som ikke hadde kommet fram som skapte problemer. De var sendt fra en datamaskin i Norge, men ikke kommet hit enda. Jeg prøvde å skrike ut å si at vi brukte ganske mange timer på å fly hit, så pengene bruker sikkert like lang tid. Men ingen ville høre på meg. De mente alle sammen at pengene ikke brukte mer enn noen minutter på den lange reisen, kanskje et par timer i det lengste. (Det skulle selvfølgelig vise seg senere at det var jeg som hadde rett...)

Mamma var fortvila fordi vi ikke hadde noe sted å bo lenger, men pappa sa at alt ville ordne seg.
De la en plan om at vi skulle bare bli sittende på kontoret og vente til de gav oss en nøkkel, og jeg fikk klar beskjed om at det bare var å synge i vei da stemmen til en høylytt misfornøyd tre måneder gammel gutt gjerne gjør at alle de som satt på kontoret ville gjøre sitt ytterste for å få oss bort, og i beste fall nøkkel til leiligheten med en gang. Alle møblene og de fine tingene pappa hadde plukket i snøværet i Brooklyn var nå på trappa utenfor det nye huset vårt. Flyttebyrået kunne ikke bare sette fra seg tingene i regnværet på gata da det meste er pakket i papp og vil bli ødelagt av vannet før noen rekker å stjele det.
Jeg begynte å bli utålmodig og valgte å heve stemmen ytterligere.

Innimellom alt dette så begynte pappa plutselig å diskutere politikk. (Syntes fint han kunne holde seg unna sånne ting, tror ikke mamma var så fornøyd med all pratinga om krig, fred og religionspolitikk å sånn heller...)
Vi innså vel til slutt at det ikke lot seg gjøre å få nøkkel og å flytte inn den dagen.
Pappa kom med uttalelser om at ekte jøder ikke anerkjenner staten "Israel", og at det som skjer med palestinerne i Gaza nå overgår alt som før har skjedd av umenneskeligheter i midtøsten (og det er ikke reint lite), inkludert det han lille østerrikeren med barten gjorde i europa for 60 år siden.Og hadde ikke Jesus vært jøde ville han nok fortsatt sett på seg selv som en kristen og ikke en moderne simonist.
De som jobbet på kontoret virket ikke veldig fornøyd, og vår plan om å bli sittende på kontoret til vi fikk nøkkel gikk i vasken da to hyggelige menn fra NYPD med masse morsomme dingser hengende i beltet kom inn døra og ba mamma om å ta med både meg og pappa ut.
Tror det var greit at de kom, for jeg var ganske lei. Sulten var jeg også. Heldigvis hadde de forståelse for at pappa ikke var så blid, så lenge vi ikke var på eiendomsmeglerkontoret lenger så slapp vi å bli med "downtown". Men det var vel helst fordi mamma forklarte det hele til politimennene på en enkel, men desperat måte, og deretter overtalte pappa om at vi skulle flytte inn på hotel en natt til så jeg kunne få meg litt mat og litt søvn.
Jeg er veldig glad for at mamma ordnet opp til slutt.
Jeg er glad for at pappa fikser og ordner ting også, men noen ganger så er det litt slitsomt.

Selvom eiendomsmegleren sikkert ikke har så veldig lyst til å snakke med pappa igjen, så er det skrevet en kontrakt. Og jeg så at på veggen på kontoret der vi var, så hang det et utdrag fra den amerikanske loven om leie av leiligheter innrammet. Der sto det at det ikke var tillatt å diskriminere på grunn av rase, religion, kjønn, legning eller politiske meninger i forbindelse med leie av bosted i New York. Enda godt er det, tenkte jeg, og smilte da jeg sovnet inn til lyden av asfaltskjærende veiarbeidere og ambulansesirener mens vi trilla til et nytt hotellrom.

Mye som må ordnes gitt...

I dag har jeg vært snill gutt. Ihvertfall så nærme som det går an å komme definisjonen på en snill, 12 uker gammel verdensborger med jetlag og løs mage. Så ingen grunn til å skrike uhemmet slik som jeg har gjort de siste dagene, da det ikke har hjulpet noe særlig. Hjem kommer jeg nok ikke med det første alikevel. Har vel innfinni meg med tilværelsen og at vi nå bor i en noe større by enn tidligere. I morgen skal vi flytte inn i et nytt rom, denne gang med kjøkken ved siden av. Da blir mamma glad! Hun liker pappa sin mat bedre enn den man kjøper. Lurer på hvor maten pappa serverer kommer fra. Mammas mat kommer fra puppen. Når jeg klemmer på den så øker trykket. Men hvor maten pappa serverer mamma kommer fra, når han ikke kommer med en pose inn døra, er jeg litt usikker på. Den kommer ikke fra puppen. Ikke hoster han den opp fra magen heller, slik som fugleforeldre gjør til sine barn. Dette er et jommen meg et mysterium som skal oppklares. Det er nok best å spørre onkel Google.



Pappa har allerede fått hjemlengsel tror jeg. Han fant ikke noe ordentlig norsk sted å gå, så han reiste til et skikkelig svensk sted isteden. Da han gikk av toget i Brooklyn var det lett snødriv og kjøttkakelukt i lufta. Ikea er kjekk å ha når man skal ha alt man trenger for å gjøre tomme rom om til et hyggelig hjem på kort tid uten å bli blakk. Bortsett fra det, så er ikke ting fra Ikea så mye å ha. Går du på hvilken som helst søppelplass vil du finne flere ting fra Ikea enn noen annen butikk, og det er nok fordi folk kjøper ting de ikke trenger fordi det er billig, og heller kaster og kjøper nytt isteden for handle ting som varer noe lenger. Uansett, Ikea her er akkurat som alle andre steder i verden. Største forskjellen er at her er det ingen som kan uttale ord som har bokstaver med tøddler, ringer og streker rundt. Også er det lenger kø ved pakke- og retur-avdelingen enn i kassa fordi folka ikke skjønner hvordan de skal skru sammen møblene, hvorfor de må gjøre det selv, de som prøver å skru det sammen på egen hånd klarer å ødelegge det og skylder på de som solgte dem ubrukelighetene, også må man ta i betraktning at dette er brautende smultringspisende amerikanere som selvfølgelig vet mye bedre hvordan det hele skal gjøres enn de som jobber der. Tror jeg skal tipse dem om å få skandinaviske charterturister til å droppe sydenferien sin, installere solariumsrør i taket, plassere dem på tribuner og tilby popcorn og øl mens de kan beskue galskapen.

Nå har vi bestilt alt vi trenger i det nye huset, og er tilbake på internettet igjen på tirsdag.

Et sted å bo

Å finne et hjem er ikke alltid så lett... Ikke bare skal man finne ut hvor man har lyst til å bo, men det er jo ofte en fordel at det ikke bor noen andre der fra før. Det er mange mennesker og mange hus i denne byen, men det er nok litt flere mennesker enn det er ledige hus. I går fant mamma og pappa tilfeldigvis et tomt rom i et hus. Det var perfekt plassering i første etasje(så slipper jeg å bli slept opp og ned trapper), med egen bakgård. I nabolaget var det masse fine butikker som solgte mat, drikke og alt annet vi trenger. Der syntes jeg vi skal bo, men før vi kan flytte dit må de som eier det være sikre på at vi har penger og at vi ikke er terrorister (det er ikke lov å leie ut leilighet til terrorister her). Pappa sa at leiligheten var dyr, men jeg hørte hverken voff eller bæ, så jeg tror han tulla.

Førsteinntrykk

Jeg har nå for første gang i mitt relativt erfarne liv prøvd å fly. Først var det en kort flytur østover, deretter en ganske lang flytur vestover. Har hørt snakk om at det man ofte gruer seg mest til i den forbindelse er maten, men der må jeg virkelig si at jeg ble positivt overrasket. Akkurat den samme maten som hjemme, bare litt oftere.



Vel fremme i min nye hjemby på den andre siden av plaskedammen hadde de jammenmeg helt lik seng som jeg har hjemme også. Luktet likt gjorde den også. Nesten så jeg mistenker at mamma og pappa tok jobben med å flytte alle tingene mine den lange veien. Men vogna tok de tydeligvis ikke med. De første gangene vi var ute å så på alle husene som var satt oppå hverandre var det mamma som bar meg. Men plutselig så bestemte pappa seg for å binde meg fast i en rar innretning med åtte hjul og bamseører. Dette var tydeligvis den nye vogna mi, den så veldig fin ut, men luktet no helt forferdelig! Skulle nesten tro at de hadde dyppet den i det samme som farfaren til Maia Nikoline har luktet på hele livet...



Etter en times tid med skriking skjønte mamma og pappa at jeg ville at de skulle få lufta ut nye ting før de setter meg i nærheten av det. Da fikk jeg heller legge meg i senga og sove, så fikk de litt tid til å plotte på den derre datagreia også...



Ord for dagen:

Pappa er kokk, men maten til mamma er best.

Unnfangelsen

Skal historien om mitt liv først fortelles, er det like greit å starte med begynnelsen. Jeg ble unnfanget ved en ren tilfeldighet for ganske nøyaktig et år siden. Det var en lørdag ettermiddag, og mamma og pappa skulle i bursdagsselskap til min oldemor. De kom litt seint...
Husker ikke stort fra den første tiden da celledelingen min gikk litt tregt. Men plutselig bestemte både mamma og pappa seg for å slutte med den derre dumme nikotininnhaleringa, og da gikk ting litt bedre.(Tror de gjorde det straks de skjønte at jeg kom til å bli noe stort...)
Pappa kutta ned på mengden whisky også, da ble mamma glad.

Når jeg prøver å tenke tilbake er det ikke stort å hente, men det er facinerende å tenke på hvor mange ganger i døgnet cellene har delt seg, og hvor stor jeg egentlig er blitt i løpet av 364 dager.

I`m leaving today...

Start spreading the news, Im leaving today
I want to be a part of it - new york, new york

These vagabond shoes, are longing to stray
Right through the very heart of it - new york, new york

I wanna wake up in a city, that doesnt sleep
And find Im king of the hill - top of the heap

These little town blues, are melting away
Ill make a brand new start of it - in old new york

If I can make it there, Ill make it anywhere
Its up to you - new york, new york