Farvel Amerika!

I dag skal jeg ut å fly igjen. Skal bli deilig å få litt luft under armene nå. Det har vært så innmari varmt og svett de siste dagene. Jeg slipper jo å ha på meg klær, men alikevel er det varmere enn det var med masse klær på inni soveposen for noen måneder siden. Veldig lyst er det også, tror denne sola på den blå himmelen har noe med alt dette å gjøre. Men nå skal vi hjem til Norge. Husker ikke stort fra livet mitt der hjemme annet enn at det var kaldt når vi reiste derfra, satser på at det er like kjølig nå. Heller det enn denne klamme tette lufta som er nesten umulig å få sove i.

Mamma skal gjøre seg ferdig med sånne skoleting, og pappa må visstnok på jobb igjen. Det er hva de voksne kaller for hverdagen. Lurer på hva som skjer med meg da? Jeg får vel satse på at jeg finner noen andre å leke med som liker å bytte mine illeluktende bleier når vi kommer til Norge.

Her er uansett noen fine bilder fra de siste ukene mine her i Amerika:

Badebalja mi ble sent hjem i forveien slik at den skal stå klar til et etterlengta bad etter en lang flytur, så da var tilbake til den oppvaskkummen igjen...

På fødestedet til pølse i brød, "Nathan`s" på Coney Island.

Mamma venter på Pappa. Noe hun gjør ganske så ofte...

Her i Central Park.

Picnic er ifølge Pappa billig tidtrøyte sammenligna med shopping...

Og mye morsommere syns nå jeg...

Av alle de høye husene på Manhattan ser du her det aller høyeste.

(Legg merke til at Pappa er høyere, men det er med hatt.)

Og skulle New York ha sin egen hukommelse, er det nok slik vi blir husket:

Atter en trilletur gatelangs mellom alle menneskene og de høye husene...

Søttende Mai Tog

Nasjonaldagsfeiring er jo noe man må få med seg. Det er jo første gangen jeg feirer 17.mai, og selvom mamma og pappa snakka om barnetog og greier, må jeg ærlig innrømme at jeg syns det var veldig få barn og veldig mange skjeggete menn med sekkepiper i toget i forhold til hva jeg hadde forestilt meg.

Endelig fikk jeg lov til å ha hatt på sånn som pappa.

Farmor hadde med festklær til meg når hun var på besøk. Er den ikke flott?

Eget flagg hadde jeg også. Og lue som holdt meg varm på ørene. Den har Tante Tone strikka. Vi så på paraden som gikk langs 5th Avenue i Brooklyn. Kan ikke huske å ha sett så mange nordmenn på en gang før, og selvom ikke alle kunne snakke norsk hadde de på seg lusekofte, vikinghjelm og store buttons hvor det sto "Uff da!".

Noen av de som gikk i tog hadde kledd seg ut.

Pappa fikk også noen idèer til hva vi kan gjøre når vi skal se på toget hjemme i Norge seinere. Her i Amerika var alle tilskuere godt forberedt med egne campingstoler som de satt i langs fortauet mens de spiste medbrakt popcorn eller lot seg friste av noen av de som løp rundt med brennende handlevogner og solgt varme kringler.

Mamma hadde også pynta seg, med sløyfe og det hele. Flagget mitt kom med luftpost fra Norge, men de solgte flagg til de som ikke hadde med seg også.

Ikke bare flagg, men oppblåsbare leiker, bråkete blåsetuter, fargerike vindmøller, vikinghjelmer og solbriller med norsk flagg på også.

Her er en som har malt trehjulsykkelen sin i rødt, hvitt og blått for anledningen.

Det var mange som ikke orket å gå i tog, så de kjørte bil isteden.

Dette er "Miss Norwegian Heritage 2009". I bilen foran satt "Miss Norway". Og i bilen bak satt "Miss Sweden Day". Tror hun hoppet på feil tog, for svenskenes dag er jo ikke før om tre uker.

Pappa må gå på restaurant aleine...

Se video av pappa her:
http://www.youtube.com/watch?v=EzVebKdBwDU&feature=channel_page

Jeg tror han spiste eller drakk noe rart no, for han bråka veldig når han kom hjem og snorka mer enn vanlig.

Video: Madison Square Park

Kortbuksesesongen er nå godt igang, men jeg styrer unna nøff-nøff`er og beholder foreløpig lua på for å unngå forkjølelse og solstikk. Om ikke så lenge skal vi ut å fly, det gleder jeg meg til, for når vi lander er vi ifølge Mamma hjemme igjen. Men først skal vi se og oppleve alt det vi ennå ikke har fått tid til og jeg skal nyte sommeren så lenge jeg kan.

Øya er ikke lenger øde

Jeg har nå fått meg en egen øy å leike på. En øde øy når jeg ikke er der, befolket når jeg er der. Liker å ligge og leike mellom palmer, delfiner, ananas og speil. Øya er min, bare min, og ingen andre sin. Det er rett og slett ikke plass til fler der, og en gang i fremtiden kommer jeg sikkert til å vokse fra den. Da må jeg finne meg en større øy å leike på.
Huset vi bor i ligger jo også på en øy, men den øya er ikke øde. I tillegg til de mange millionene med mennseker som bor her er det bruer, tunneller og ferjebåter som knytter øya til resten av verden. Eller kanskje det er resten av verden som klamrer seg fast i Manhattan?

Gjett hva som er i papirposen!

Her i amerika skal de absolutt pakke inn alt. Det går ikke an å kjøpe noen ting uten at betjeningen skal putte det i en pose. Når Pappa kjøper en flaske vann som han skal drikke med en gang, klarer han ikke å komme ut av butikken uten at de har puttet den i en papirpose sammen med et sugerør og en neve servietter. Ikke rart de må ha søppelbøtter på hvert eneste gatehjørne, så mye som må kastes for hver gang det spises eller drikkes noe. Maten jeg spiser kommer ikke i papp eller med sugerør. Jeg bruker den samme flaska om og om igjen jeg. Ville jo vært mye mindre søppel om fler gjorde sånn som meg...

I det siste har Pappa begynt å gjøre sånn som de som ikke klarer å sitte stille og pent på benken i parken gjør. Han lar flaska være inni posen mens han drikker. De andre som drikker rett av posen havner som oftest under benken i løpet av ettermiddagen, men Pappa finner alltid veien hjem igjen. Ikke skjønner jeg vitsen med disse posene, men ifølge Pappa holder det visstnok de store flaskene med øl kalde lenger i dette varme været...

Kast klærne!

Da kom sommeren. Mamma springer rundt nesten naken, og Pappa springer etter. Heldigvis lar de meg også ligge litt naken av og til. Det er så varmt her i byen at Pappa måtte ut for å handle nye tynnere klær til meg. Helt alene! Da er det varmt da....

Hørte de voksne snakka om "over tredve grader i skyggen og vindstille". Det høres veldig imponerende ut. Det er iallefall nok til at mamma tar meg med ut uten bukser på og det er det kuleste jeg vet (til nå). Da kan jeg nemlig sprelle og leike med tærne mine mens vi triller! To ting på èn gang! Ikke alle, hverken små eller store gutter, klarer det!

Isteden for å spise innendørs, sitter nå alle menneskene gatelangs og tilfører kroppen næring av både fast og flytende sort. Det har nok noe med varmen å gjøre, selvom det som oftest er kaldere inne enn ute. Jeg syns det er mer moro å sitte på fortauet og spise, for der er det så mange flere rare folk og dyr å kikke på. Tror Mamma og Pappa syns det også. Det virker ihvertfall som de har det mere moro når de sitter i sola og drikker lysegul saft med bobler i fra høye tynne glass enn når de sitter innendørs og drikker kaffe av pappkrus.

Synes egentlig denne temperatur-greia kunne innordna seg slik at det ble litt kjøligere når jeg skal sove da. Har jo lurt litt på hvorfor det ikke bare er sommer om dagen og vinter på natta. Pappa sier at det kommer jeg til å slutte å ønske meg når jeg har opplevd en ordentlig vinter i Norge, men da skal jeg si deg at det skal mer til enn et juletre før jeg gjør det!

En herre med bart

Pappa har fått bart. Egentlig har han hatt bart hele tiden, den har bare gjemt seg inni skjegget frem til nå. Nå er skjegget borte og barten har fått en misjon: Skremme folk!

Først trodde jeg barten bare var til pynt. Pappa trodde nok også det, for han stod lenge foran speilet og kikket på den fra alle slags vinkler. Smilte litt til seg selv, og prøvde forskjellige uttrykk. Men når vi var ute på tur i Kinaland i dag så viste deg seg at mann med bart kan være det samme som mann med makt (makt er sånn som kvinnfolka blir mo i knærne av, sier Onkel Emil). Om Kinafolket ble mo eller ikke er rein spekulasjon, men de prøvde iallefall å gjemme seg. Før pleide de alltid komme å hviske: Rolex, you want watches..?... Gold, diamonds...? Watches?

Ikke bare kinesere, men alle slags folk har plutselig slutta å spørre om vi vil kjøpe juggel og ulovligheter på gata.
Kanskje de syns pappa ligner på en poltimann?

Video: Photo shoot

Plutselig kom Farmor på besøk sammen med Tante Tone og Onkel Steinar. Det er jo veldig hyggelig å ikke bare se dem inni datamaskinen, men de er stort sett mest opptatt av å ta bilder av meg...
Heldigvis er blitt ganske så flink til dette her med å posere.

God Påske!

Påskeharen kom på besøk her om dagen. Fikk endelig bekreftet at det ikke var høna som kom først. Haren hadde gjemt egg rundt i rommet vårt, pappa lagde omelett.

Påsken i amerika er ikke sånn som i Norge, sier Pappa. Visstnok er KvikkLunsj og Solo på skitur det som må til for å få påskestemning, og ikke en værpende kanin. Påsken her er heller ikke så lang, bare èn dag. Men det er ikke lengden det kommer an på har jeg lært, det er hva du fyller den med. Satser på at morgendagen blir ganske så innholdsrik.

Det er nå en uke siden sist jeg skrev noe. Unnskyld til alle dere som spent følger med hver dag, men jeg har rett og slett ikke fått lov til å slippe til på datamaskinen. Mamma har masse sånne skoleting som må gjøres, og så har det skjedd så mye spennende som har gjort at min hellige søvn dessverre er blitt prioritert. Vi har også hatt masse besøk, og feiring av min halvtårsbursdag.

Her er et bilde fra selskapet.

De voksne drakk sjampanje og spiste kake som jeg ikke fikk smake. Men pakke fikk jeg.

Om ikke det ble noe kake på meg, så har jeg da nå begynt å spise mat som ikke kommer fra flaske eller skje også. Så langt er det brød og påmmfri som er mest gøy. Broccoli er så absolutt ingen favoritt. Det blir nok en lang og hard kamp, Pappa og grønnsakene på det ene laget, med lille meg aleine på det andre. Det ser ikke ut som det kommer til å hende med uavgjort heller.

Jeg er jo ved tidligere anledninger blitt kalt en "lean, mean, sprelle-maskin". Dette med sprelling er ihvertfall noe jeg har fått teken på. Ikke mer en to-tre kjappe bevegelser så ligger jeg nå oppå dyna isteden for under. Er jo egentlig ikke så rart at jeg har fått slik en bra teknikk, Mamma og Pappa bytter jo på å legge meg under dyna igjen straks jeg har kasta meg over den. Rekorden så langt er 18 ganger på 10 minutter, men jeg regner med at den rekorden straks er historie.

Kan jo også nevne at jeg er blitt ganske så flink til å sitte. Sliter fortsatt litegranne med balansen, men regner med at det går seg til de nærmeste dagene. Målet er jo som kjent å få til dette her med spankulering helt aleine.

Visstnok har jeg norske slektninger som bor andre steder i Amerika også. En hyggelig dame fra vestkysten som het Wendie kom og hilste på og spanderte middag på oss. Hun er søstra til onkelen til tremenningen til fetteren til broren til bestemor som flytta til Amerika for veldig lenge siden eller noe sånt. Men snill, det var hun.

Min egen tremenning, Terje, har også vært på besøk noen dager. Han holder til ved et universitet i Maryland hvor han driver og forsker på hvorfor og hvordan jeg skal lære meg å prate. Veldig snilt å hjelpe til med å forklare dette med språk, jeg syns jo ikke det er så lett å sette ord på ting sånn helt enda. Vi rusla rundt i regnværet noen dager. Heldigvis har jeg vanntett vogn. Hadde sett fram til å få smake noen kjeks med sjokoladebiter, men det hadde han ikke med seg.

Førerhunder

Av alle de hundene som finnes her i byen, er det nå fler og fler som begynner å gå nakne. Da vi først flyttet hit hadde jo stort sett alle hundene jakke på fordi det var så kaldt. Noen av hundene som har gått nakne hele tiden leder vei for de som er blinde sånn at de skal finne fram. Av en eller annen grunn er det ihvertfall veldig mange blinde mennesker som tusler gatelangs i New York. Det går nesten ikke en dag uten at vi møter blinde som enten veiver med skistaven foran seg og kjefter på bilene, eller spaserer pent og pyntelig ved siden av hunden sin. Jeg tror førerhunder er de eneste som venter på grønn mann her i byen. Alle andre spaserer over veien straks det klar bane.

På butikken hvor vi handler møtte vi idag på en blind mann med hund, og den bikkja var jammen meg smart. Ikke bare visste den i hvilken hylle de forskjellige varene var, men den visste også forskjellen på helmelk og skummamelk. Jeg og pappa ble stående å se på da den blinde mannen spurte hunden hvor melka var, og selvom hunden gikk veldig sakte forbi kjøttdisken, så visste den nøyaktig hvor den skulle. Og når den blinde mannen løftet de forskjellige melkekartongene, bjeffet hunden for å fortelle om det var rett eller gal melk.

Pappa er førerhunden min. Ikke bare sørger han for at jeg kommer meg trygt frem, han lar meg slippe å spasere selv også. Jeg sitter bare tilbakelent og nyter utsikten. Og blir jeg sulten, så stopper vi for litt mat, og skulle jeg bli søvnig så er det jo bare å lukke øynene og sove litt. Når jeg våkner, er vi kommet på nye fremmede steder, eller allerede trygt hjem igjen. Men jeg gleder meg til å kunne gå selv også. Da kan jeg gjøre akkurat som jeg vil uten at mamma eller pappa bestemmer om det er riktig eller galt. Det er jo så mye som skal utforskes, og da kan jeg jo ikke slepe rundt på gamlingene som bare setter begrensninger for meg.

Verdens beste bursdagspresang

I mårra er jeg et halvt år gammel, og det skal feires med bursdagselskap i bakgården vår på lørdag. Har hørt rykter om at det kommer en hare med gaver til meg. Jeg veit jo ikke hva jeg får, så jeg gleder meg masse. Men jeg veit allerede hva jeg får til bursdagen min når jeg fyller ett år! Det er ganske så lenge til, men jeg har alt nå begynt å glede meg. Mamma sa at det var en hemmelighet, og jeg lovte å ikke fortelle det til noen. Det er ikke sikkert presangen kommer akkurat på den dagen jeg har bursdag da. Kanskje litt før, eller kanskje litt etterpå. Uansett så gleder jeg meg veldig.

Det kan jo være ganske så ensomt og kjedelig å ikke ha noen søsken å leke med, derfor er jeg kjempeglad for overraskelsen som kommer til høsten. Syntes det å holde på hemmeligheter er ganske så vanskelig, men jeg klarer det nok. Overraskelsen som kommer kunne jo vært en hund, eller en ny katt sånn som Sylvester, storebroren min. Men det er det ikke. Nå er det jeg som kommer til å bli en sånn som Sylvester, bare uten å mjaue...

Dette med babyer er visstnok ganske så smittsomt har jeg hørt. Ikke lenge etter at min kusine Maia Nikoline ble født, ble jeg lagd. Her er et bilde av meg sammen med min kusine Camilla mens jeg ennå var mørkhåret. Du kan se lykken over å holde en baby i øynene hennes...

Camilla har nå fått sin egen baby. Hun heter Amilia. Er hun ikke søt?? Gleder meg masse til å møte henne og dra henne litt i flettene. Kanskje like greit at Camilla fikk sin egen baby, så godt som hun likte meg, var jeg jo litt redd for at hun skulle stjele meg.

Blond og blåøyd

Mamma og pappa sier at jeg nå er blond. Ikke helt sikker på hva det betyr, men tror det har noe med hvor smart jeg er. En av bivirkningene er ihvertfall at håret mitt er lysere.

Da jeg ble født hadde jeg masse mørkt hår, det har nå detti av. Det nye håret som vokser ut er altså lyst. Mamma sier at det kanskje blir rødt sånn som bestefar sitt hår. Jeg prøvde å protestere og forklare at Bestefar ikke har rødt hår, det er mer gråhvitt lissom. Men mamma sa at han visstnok hadde rødt hår før han ble Bestefar. Visste ikke at man var noe før man ble Bestefar, lurer litt på hva det var han drev med da. Hva om han ikke kjørte buss hele tida heller. Kanskje han startet med å ha rødt hår og kjøre motorsykkel, og etterhvert gikk over til å kjøre buss med grått hår? Tror jeg må spørre han om dette her, for det virker jammen meg så komplisert.

Uansett, tilbake til min egen hårfarge. Det er altså blitt både lengre og lysere, og er nesten like morsomt som mamma sitt å ta tak og rive i. Forskjellen er at hun ikke skriker når jeg river i mitt eget hår. Skrike gjør hun bare når jeg sjekker tøyeligheten på ørene mine. Hun er redd for at de skal bli like skeive og rare som pappa sine. Kan ikke helt se problemet med usymmetriske ører, det er stort sett andre ting som tar oppmerksomheten min de gangene jeg står foran speilet. Ikke får jeg lov til å gå ut uten lue på heller. Snart dekker vel håret mitt både panna, nakken og ørene?

Som du skjønner er det ganske så slitsomt å ikke få lov til å gjøre som man vil med hendene sine. Det er jo så mye spennende som skal utforskes, smakes på og ristes. Jeg benytter ihvertfall muligheten straks hverken mamma eller pappa ser meg til ikke å bare skrible på datamaskinen, men smake litt på både skjermen og tastene også. Nest etter å skrive dette her, er å leike med den lange tynne tråden som knyter datamaskinen fast til veggen det aller morsomste jeg gjør.

Ord for dagen:
Hva kaller en blondine kose-sebraen sin?

"Prikken"!

Min første biltur

Ikke lenge etter at jeg hadde blitt vant med den nye tilværelsen sammen med mamma og pappa hjemme i huset vårt, uten alle de snille hvitkledde damene, ble jeg bundet fast til en rar stol og plassert i det de voksne kaller en bil. I den lille røde brum-brum`en kjørte vi langt, og lenger enn langt helt ned til bunnen av Norge, og enda litt til. Vi hadde heldigvis noen stopp på veien.


Første stopp var grava til Farfar. Syns det var litt tidlig å havne på en kirkegård, men vi skulle jo bare på besøk. Det ville vært Farfar sin 65års dag den dagen, men jeg rakk aldri å møte han. Kom til verden 4 måneder for seint til det. Har hørt mange historier om han allerede, og det kommer sikkert flere, for mange sier at jeg likner på han. Mamma møtte heller aldri sin bestefar, men hun sier at hun alikevel lissom kjente han gjennom historiene som ble fortalt. Han bodde forresten i Brooklyn en stund, dit skal vi å kikke litt rundt en av de nærmeste dagene.

Bilturen vår endte ihvertfall til slutt hos Bestemor og Bestefar i Lyngdal.

Plutselig og helt uventa, som fra ingensteder,

snek en vott seg opp ved min side og skremte meg så jeg tissa på meg...

Det var mange nye ansikter å si hei til, de aller fleste slektninger. Men Tante Hege kjente jeg fra før. Hun var jo den første jeg møtte etter mamma og pappa. Jeg husker ikke lenger alle detaljene om hva som skjedde de første ukene av livet mitt, men på bildene jeg har sett så ser det ganske så morsomt ut. Hadde jo ikke sett for meg at alle skulle være så glad for at jeg stakk innom for å hilse på, men det var de tydeligvis. Og gleden over å være i slekt med meg har heller ikke minsket siden vi forlot gamlelandet, for de sender brev til mamma og forteller at de gleder seg til jeg kommer hjem igjen, og om hvor blid og fin de syns jeg er på bildene som ligger her på internetten. Sånn som dette bildet her for eksempel.

De skulle bare visst hvordan jeg skriker når kameraet ikke er i nærheten...

Endelig god utsikt

Nå har jeg det ordentlig moro for tida.

Jeg får nå lov til å sitte oppe å se hva som foregår rundt meg når vi er ute og triller, den oransje posen jeg tidligere var begravd i er pakket bort, mindre klær har jeg også på meg.

Det hjelper på sikten.

Endelig kan jeg se hver eneste av alle de rare folka vi møter på gata.

De aller fleste smiler tilbake til meg.

Ikke sover jeg stort når vi er ute å triller heller, og pappa plukker meg opp så jeg kan sitte på fanget på de merkeligste steder.

Noen ganger surres jeg fast på magen til mamma.

Det er nesten som å gå rundt sjøl helt aleine, men ikke like slitsomt.

Mamma har lengre bein enn meg, og er ganske så mye stødigere når det kommer til balansen.

Nå har jeg skjønt mulighetene som finnes etter at man har lært å gå, noe som gir ekstra motivasjon i krabbetreninga. Pappa sier at jeg først må lære å krabbe, deretter å gå.

Kanskje jeg en dag også lærer å fly?

Gresskar på menyen

Av alle de tingene man kan slakte, tilberede og lage av spiselige ting, også kalt mat, var gresskar altså det første jeg ble introdusert for etter melk, frukt og grøt.

"Jeg ble ganske så forskrekka da jeg skjønte at det var dette som skulle bli mitt neste måltid. Veit ikke med deg, men jeg syns det likna mer på ei stor nese enn noe som skulle kunne spises."

Pappa lager all mulig slags rare ting som han og mamma spiser, og som jeg ikke får lov å smake på. Kan være fordi jeg ikke har fått noen tenner å tygge med enda at jeg må stå over hamburgerne. Men det kommer nok en dag for sånn mat også.

At mat har smak, har jeg jo allerede forstått. Eple og pære er til eksempel ganske så forskjellig fra banan. Jeg har jo spist flere typer grøt også, noen som bare fylte magen uten at jeg ble ordentlig mett, noen som smakte forferdelig, og andre som bare hadde klumper. Den jeg får servert nå for tida smaker helt vidunderlig, og gjør at jeg sover godt igjennom hele natta uten å bli sulten igjen.

"Når jeg er på restaurant og spiser sjarmerer jeg alle."

Pappa sier at jeg må lære meg smaken på nye ting. Det tar visstnok tid å lære seg å like ny mat. Syns nå egentlig ikke det var så vanskelig jeg da. Første gangen smakte det rart fordi jeg aldri hadde vært borti noe tilsvarende, neste gang så var det jo ikke første gangen lenger, så da var det ikke skummelt mer. Kan med andre ord si at jeg liker alt jeg har smakt så langt. Ihvertfall når pappa lager det. Jeg ser jo åssen maten ser ut når den blir kjøpt, og den likner ikke på seg selv lenger da den blir servert meg. Noe må pappa ha gjort med den. Noen ganger bare skreller og moser han, andre ganger blandes flere ting sammen for å gjøre måltidet ekstra spennende. I går for eksempel fikk jeg servert tre-retters lunsj. Og med servert så mener jeg at det eneste jeg trengte å gjøre sjøl var å svelge. Først fikk jeg gresskar med jomfruolje og kanel, deretter litt havregrøt med smak av banan og aprikos tror jeg det var, og til dessert: en perfekt temperert flaske med melk.

Trur jammen meg at livet ikke kunne vært stort bedre for en liten gutt jeg, det er ihvertfall det alle de rare menneskene på gata sier til pappa hver dag når vi er ute på tur og de ser det store gliset mitt der jeg vinker til dem fra den lune varme plassen min i vogna.

Storebroren min

Storebroren min, Sylvester, fikk ikke lov til å være med over dammen sammen med oss andre. Han flytta til Farmor isteden. Der kan han leke i snøen. Farmor er veldig glad i snø, og går på ski så ofte hun kan. Jeg er allerede blitt lovet mange skiturer, men det blir nok ikke før neste vinter. Er jo som kjent ikke så bra skiføre her på Manhattan. Sylvester har ikke ski, men han har en egen sti rundt huset i den høye snøen. Ser jo for meg at det ikke akkurat er så lett å komme seg rundt for en liten pusekatt i metervis med luftig nysnø.

Farmor skriver brev til meg flere ganger i uka og holder meg oppdatert på hva som skjer hjemme i Kongsberg. Alltid koselig å få med seg nyheter og sladder fra gamlelandet. For litt siden fortalte Farmor at hun trodde hun var allergisk mot pusekatter siden hun hadde vært ganske så forkjøla helt siden Sylvester flytta inn i huset hennes. Etter å ha vært hos doktoren og tatt alle mulige slags prøver viste det seg at hun ikke er allergisk mot Sylvester, og de fant ut hvorfor hun ikke var helt i form. Det var visstnok en bitteliten del langt langt inni øret hennes som hadde løsna. Noe som heter en krystal. Doktoren sa at det kan repareres uten medisin. Hun måtte bare gå til en sånn lege som vrir og vender på huet og skrur og dytter delene på plass igjen. Ikke så rart at noen av menneskekroppens deler løsner egentlig, den går jo igjennom en del i løpet av et langt liv. Løse skruer må som kjent strammes med tiden.

Godt å vite at Farmor har det fint. Ville jo vært dumt om hun var allergisk, og Sylvester måtte finne seg et nytt hjem. Bedre sted å bo enn hos Farmor kan ikke jeg se for meg ihvertfall.

Den første trilleturen

Ikke mange dagene etter at jeg kom ut fra magen til mamma, måtte vi flytte fra de andre babyene og mammaene på fødeavdelingen. Alle de snille damene i hvite klær som koste med meg, og sang så fine sanger, fikk ikke lov til å være med på flyttelasset. Eller kanskje de ikke likte meg? Det var ihvertfall plutselig bare mamma, pappa og jeg. Første gangen jeg kjente frisk luft var på vei til det som kalles hjemme. Jeg hadde på meg nye klær som bestemor hadde lagd, hu er visstnok en racer til å strikke. Pappa kom med en kjempefin vogn som onkel Emil og Cato hadde pussa så lenge på at det gikk an å speile seg i den. Lukta godt gjorde den også. I den trillet vi hjem. Det vil si at det bare var jeg som trilla da. Mamma og pappa spaserte. Det gjorde de på vei til sjukehuset også, idet jeg prøvde å komme meg ut av mammas mage. Hadde visstnok noe å gjøre med et veddemål mamma hadde inngått.

Jeg forsto kjapt at det var mange som satte pris på at jeg fant veien ut av magen til mamma. Det rant inn med pakker og presanger fra mange mennesker som ønsket meg velkommen til verden. Gavene kom fra slekt og venner, og fra venner av slekta og venner av venner til noen som kanskje er i slekt med noen andre sine venner. Tror hverken mamma eller pappa kjente alle som ga meg gaver, men man sier jo ikke nei takk av den grunn. Skulle nesten ønske at det kunne gjenta seg hvert år. Ikke selve fødselen altså, men pakkene.

Fortsatt nordmann?

Jeg har nå tilbrakt en større del av livet mitt i New York enn jeg har i Norge. Er jeg da fortsatt norsk? Eller er jeg blitt amerikaner sånn over natta?

Mamma og pappa har ihvertfall tilpasset seg den amerikanske tilværelsen. Mamma går ikke lenger å bare kikker i butikkvinduene. Nå er vi inne i butikkene å handler også. Hver dag. Shopping er tydeligvis den nye fritidsaktiviteten hennes, sånn som de fleste amerikanere. Noen ganger er det helt greit å være med, andre ganger ganske så kjedelig. Heldigvis er pappa der og underholder meg. Mamma kjøper mest sko. Sko som gjør henne høy. Lurer på når hun skal bruke alle skoene. Har skjønt det sånn at i motsetning til mange andre slags klær, så kan man bare gå med et par sko av gangen. Pappa sier at mamma blir sexy i nye klær. Veit ikke helt hva det betyr, trodde hun skulle fortsette å være mamma. Pappa virker ihvertfall veldig fornøyd med at mamma er sexy så det er nok ikke så skummelt.

Når jeg er i butikken med pappa kjøper vi hverken klær eller sko. Da er det mat som gjelder. Mamma har med andre blitt litt høyere etter at vi flyttet hit. Pappa har blitt litt breiere. Jeg har blitt både lengre, tyngre og breiere siden vi først flytta hit. Ikke så rart egentlig da pappa sørger for at jeg blir så full av mat at det renner over hver gang jeg spiser. Ganske så morsomt de ganger jeg treffer ordentlig med gulpen min. Mamma slipper unna den verste gulpinga. Isteden er jeg ganske så skvetten når hun tuller med meg og jeg er naken. Går ikke en dag uten at jeg klarer å tisse på henne. Noen ganger mer enn andre. Rekorden er tre ganger på rad. Og hun vasket seg, meg og gulvet mellom hver gang!

Shoppinga til mamma går også utover meg. Får nye klær hele tida. Ikke alle er like bra. Noen er altfor varme. Eller kanskje det er sola som gjør at det er varmt? Har ikke forsket meg helt ferdig enda.

Pappa kjøper også ting til meg, men det er mest leiker og smekker. Liker begge delene. Leikene er fargerike og morsomme, og smekkene er tilpasset personligheten min.

Fredag den trettende - igjen

Av en eller annen grunn så virker det som fredager ofte faller på den trettende dagen i måneden. Sist gang, som ikke var så lenge siden, var jeg redd for at det skulle skje noe som kunne få konsekvenser i sju år fremover. Ingenting skummelt skjedde. Det gjorde det ikke i dag heller.

Jeg er blitt ganske så sterk nå. Trener hele kroppen, spesielt armene og nakken, sammen med mamma på gulvet til vi begge er slitne.

Men denne sovinga syns jeg ikke er så morsom for tida. Er redd for å gå glipp av noe, så jeg har nå slutta å falle til ro hver gang jeg blir lagt i senga for å sove. Jeg skriker så lenge jeg orker i protest, men det hjelper ikke stort. Mamma og pappa tar bare igjen med meg. De synger sanger for at jeg skal sove, og det er så surt og ustemt at jeg har skjønt at det best å bare late som jeg sover. Da slipper jeg ihvertfall at de plager meg med de falske sangstemmene sine hele natta igjennom.

Mø!

Jeg har nå møtt en fjern slekting av Lyngdalskua som jeg kjenner fra hjemme i Norge. Han bor rett borti gata, ganske så ensomt plassert mellom de høye bygningene.

I motsetning til kua som står fritt i Lyngdal sentrum, står Manhattankua i bås. Mer fargerik er den, men ikke nødvendigvis mer lykkelig av den grunn.

Ord for dagen: Det er helt greit å settes i bås, så lenge den er liten nok.

Offentlige toaletter

De aller fleste må på do rett som det er. Jeg trenger ikke å gå på do. Jeg har bleie. Der gjør jeg det jeg må. Men noen ganger så er jeg på do. Sammen med mamma og pappa vel og merke, og stort sett for å bytte til tørr bleie. Som oftest får jeg tørr bleie og pulver i rumpa på gulvet hjemme hvor vi bor, men det hender også at mamma eller pappa bytter bleia mi når vi ikke er hjemme. Da skjer det på sånne doer som finnes på restauranter og i store butikker. Der er det masse andre rare mennesker også. Det er gøy.

Det er vanligvis mamma som tar seg av bleiebyttinga når vi er ute på tur. Mammaer og pappaer bruker ikke de samme doene. Forståelig nok. Jeg lar jo ikke andre folk gjøre fra seg i mine bleier heller. Mammadoene er størst, derfor er det ikke så ofte jeg er med pappa på do. Men når jeg er med pappa skjer det alltid no moro. I dag fikk jeg bekreftet at det er helt normalt å vaske seg i vasken.

Pappa og jeg var inne på en stor og fin do hvor mange andre store gutter stakk innom og hilste på mens jeg lå og lufta rumpa. Mens jeg lå der så hørte jeg en del rare lyder gjennom veggen. Skjønte ikke helt hva det var, og veit vel fortsatt ikke helt hva som foregikk der inne. Det kom plutselig en liten, men gammel mann ut ei dør. Det var ingen andre som kom ut, og rommet var tomt, så det var nok den gamle mannen som hadde lagd de rare lydene. Jeg smilte til han mens han vasket hendene sine i vasken ved siden av der jeg lå og jobbet for å få på meg klærne igjen med god hjelp av pappa. Den gamle mannen var ikke så pen i tøyet. Men renslig, det var han.

Han vasket seg godt på hendene med såpe, vasket ansiktet grundig, både drakk og gurglet masse vann, sørget for å fukte håret slik at det la seg pent på plass oppå hodet igjen, før han tok av seg sko og sokker, for deretter å gi føttene sine en runde med såpe og skrubbing under det rennende varme vannet i springen. Et øyeblikk trodde jeg han skulle ta av seg buksa og sette seg oppi vasken for å skrubbe rumpa si også, men det gjorde han ikke. Kanskje det var det han gjorde inne på do da jeg hørte alle de rare lydene? Ikke veit jeg, og det er nok like greit. Ikke alt man har lyst til å få med seg her i verden heller. Han var ihvertfall rask til å kle seg igjen, mye raskere enn meg. Sikkert gjort det mange ganger før. Den gamle mannen rakk ihvertfall ut døra før jeg var ferdig kledd på pappas arm. Hadde tenkt å tilby han en av leikene mine som jeg har når jeg bader. Det gjør hele badegreie mye morsommere for meg. Men det rakk jeg ikke. Kanskje jeg møter han igjen på en annen offentlig do? Skal sørge for at pappa er mer forberedt neste gang, og har med seg en ekstra badeand i lomma som han kan låne bort.

Flasketuten peker på

Nå får jeg ikke mat direkte fra mamma lenger. Kun fra flaske. Syns egentlig det er like greit. Det er bedre trykk og større hull i flaska, så jeg slipper å jobbe så hardt for å få i meg nok mat. Mamma og pappa tok heldigvis hintet mitt om at flaska er best, men det tok sin tid. Det er jo ganske så lenge siden pappa ga meg melk første gang, og fordelene har med tiden blitt mange. Maten kommer raskere, du slipper å jobbe så hardt for den, og du er mett lenger. Selvfølgelig foretrekker jeg flaske.I motsetning til de amerikanske barna som jeg har sett når vi er ute å triller, så slipper jeg å holde flaska sjøl. Det er alltid masse kos involvert i spisinga. Noen ganger litt i meste laget. Som da mamma og pappa slåss om å lage de morsomste etterligningene av lyden til bestefars traktor. Ikke rart noe kommer opp igjen innimellom. Pappa sier at det ikke er fullt før det renner over, så mamma løper etter filla for å tørke opp både titt og ofte. Men det er ikke alltid min feil at det grises med maten altså. Det hender at pappa bommer på hullet også.

Straight Flush

På Manhattan er det mange høye hus. Huset vi bor i er ikke så veldig høyt sammenliknet med de andre husene. Bare seks etasjer. Men det er mange mennesker som deler huset. Alle som bor her har sine egne rom. Rommet vi bor i er ikke så stort. Egentlig er leiligheten litt i minste laget for to personer, vi er tre, selv om jeg er ganske så liten. Sammenliknet med norsk målestokk er hjemmet vårt kjempelite. Etter amerikansk standard bor vi i en leilighet like stor som et standard hotellrom. Fullt hus, som det heter. Nå har vi besøk. Da er det mer enn fullt hus. Eller straight flush som det heter om vi hadde vært i Las Vegas eller Atlantic City.

Pappa sier om det aller meste, at det alltid er plass til en til. Men akkurat nå tror jeg han angrer på det. Det er greit for meg at vi bor fem stykker fordelt på 25 kvadratmeter, jeg har min egen seng som ingen tar ifra meg. For de andre derimot så er det nok litt trangt. Godt at byen er såpass stor at man om ikke annet kan ut å gå en tur skulle man føle at man går oppå hverandre. Tante Hege og Maia Nikoline bor litt overalt. Noen ganger i senga til mamma og pappa og noen ganger på sofaen. De finner seg til rette der det er ledig plass. Å ha noen å leike med på min egen alder syns jeg er fint. Har jo ikke hatt det før. Også skjer det så mye mer her enn til vanlig, da er jo mamma på skolen mens pappa synger, danser og lager teater for å underholde meg helt alene. Han gjør en ganske så god jobb, men det er mer moro nå som vi har besøk. Håper de blir her lenge. Byen er jo full av folk, så derfor syns jeg det er på sin plass at det er litt trangt i leiligheten vår også. Gå lange turer i skog og mark bort fra alt og alle kan man gjøre mange andre steder enn i storbyen.

Ord for dagen:
Det er alltid plass til en som bruker Sterilan.

Hipp Hurra!!!

I dag fyller jeg 5 måneder. Jeg veit ikke om det er noe man egentlig skal feire, men jeg syns ihvertfall at det er ganske så stort. Livet sett under ett, så er jo enhver ny dag noe man i prinsippet kan feire. Man blir jo eldre hele tiden. Men sånne runde tall er lissom det skal feires. Mamma og pappa teller år når de feirer. Siden jeg ikke har rundet det første året, syns jeg det er på sin plass å feire hver måned. Hver dag, eller hver uke er litt for ofte. Men en måned varer jo ganske så lenge. Når man teller dem går de mye fortere, og plutselig har jeg år å feire jeg også.

Når man feirer bursdag skal man få gave. Jeg får gaver hele tiden. Plutselig noen nye klær eller noe spennende å leike med. Det er nok fordi noen av klærne mine er litt trange at jeg får nye, og de gamle lekene mine er jo ikke så morsomme lenger som de engang var. Selvom jeg og pappa feiret litt bursdag, så var det ingen gave å åpne i dag. Den beste gaven jeg kunne få hadde nemlig allerede kommet fra himmelen i løpet av natta.

Da jeg våknet idag morges å så ut av vinduet hade det kommet snø. Masse snø. Vi var ute å gikk tur, og det var nok ikke så lett å dytte meg rundt, for det var hvitt overalt. Alle bilene i gata var dekket med snø, og mamma slapp å gå på skolen. Alle skolene er stengt i to dager fordi det har kommet snø. Sånn er det visstnok her i Amerika. Skal ikke så mye til før de holder seg innendørs. Litt rart, med tanke på at det var mye mer snø hjemme i Norge når vi dro derfra enn det kom her i løpet av en natt. Og der er ikke skoler og butikker stengt. Farmor sier at det er enda mer snø i Norge nå. Det har visst ikke vært så mye snø på bakken siden pappa var liten gutt sånn som jeg er nå. Det må være veldig lenge siden. Litt vanskelig å forestille seg hvor lenge det er siden, men jeg tror det er mange ganger lenger livet mitt har vart til nå.

Ord for dagen:

Det er bedre å komme fem minutter for sent, enn førti år for tidlig.

LatteKaffe

Pappa drikker kaffe. Masse kaffe. Hele tiden. Mamma drikker også kaffe, men ikke så mye som pappa. Mamma liker kaffen varm, pappa liker den mindre varm. Det ligger visstnok til slekta å drikke lunka kaffe. Jeg drikker ikke kaffe. Jeg drikker melk. Hjemme er kaffen svart, ute er kaffen hvit. Den hvite kaffen heter lattekaffe. Det hvite de har i er melk.

Når pappa drikker kaffe sitter jeg i fanget og tuller, tøyser og ser på alle de rare menneskene som fins i den byen her. Det er kjempegøy. Spesielt når vi er i parken, for der vinker og smiler alle de hyggelige mennene som rydder i søppelbøttene til meg hele tiden. I parken er det jo dyr også. De sier ikke stort, men er fine å se på. Særlig ekorna. Når vi sitter inne der de selger kaffe, er det ikke like spennende. Der sitter nesten alle ved hvert sitt bord og kikker på hver sin datamaskin, snakker i telefonen og er ellers opptatt med sine egne ting. Men det er alltid noen morsomme folk der også. Også er det varmere inne. Stolene ser mye mer behagelig ut også. Selv om jeg stort sett sitter i vogna eller på fanget, er det jo fint at pappa har det litt greit også.

Det å drikke kaffe virker som et fornuftig tidsfordriv. Lurer på om kaffe er noe for meg? Har ikke fått smake på kaffe enda, så jeg veit jo ikke om jeg liker det, men jeg har lyst til å prøve. Mamma sier at man ikke får sove, og må tisse hele tida om man drikker kaffe. Jeg tisser jo allerede hele tiden, men søvnen min er hellig. Å sove skal jeg ikke slutte med. Tror rett og slett jeg holder meg til melk en stund til jeg. Melk er næringsrikt. Og det får meg til å sove godt og lenge, selv om det bråker rundt meg.

103 i feber

Når jeg tisser blir det vått i bleia. Noen ganger tisser jeg uten bleie på, da blir pappa våt. Da jeg våkna i dag morges, var jeg våt over hele kroppen selv om jeg hadde bleie på. Det var nesten så jeg trodde at pappa hadde tissa på meg. Men det var det ikke. Jeg hadde svetta. Ordentlig varm var jeg. Mamma målte temperaturen min ved å stikke en pinne inn i rompa på meg. Det var ikke gøy. Jeg ble fortalt at termometeret viste 103 grader. Det er varmt. Varmere enn det burde være. Derfor putta mamma en propp i rompa mi som visstnok skulle hjelpe. Litt usikker på om det var proppen, eller maten jeg fikk, som hjalp. Bedre form var jeg ihvertfall i når jeg våkna etter en formiddagshvil. Satser på at det holder seg, for i mårra får jeg besøk av tante Hege og Maia Nikoline. De kommer for å se på de høye husa her i byen, og jeg skal vise dem alle de morsomme stedene som pappa tar meg med når vi er ute å triller. Det blir gøy.

Svart flekk i panna og stikking i låret

Vaksiner er noe man får for å holde seg frisk. Sikkert vondt å være sjuk, men å ta vaksine gjør jammen meg vondt det også. Sist gang var det ei dame som stakk meg i begge låra. I dag var det ei dame som stakk meg to ganger i hvert lår. Det gjorde ikke dobbelt så vondt. Men gøy var det ikke.

Hjemme i Norge koster det ikke så mye penger å gå til legen. Ofte må man visstnok vente kjempelenge, mange uker, men blakk blir men hvertfall ikke. Her i Amerika må man betale, men man må fortsatt vente lenge. Man kan velge mellom å betale kjempemasse til doktoren for hver gang man er der. Eller gi penger for en forsikring, som helt sikkert er like dyrt. Ihvertfall om du ikke er sjuk. Heldigvis er det pappa som tar seg av dette med å betale så jeg slipper å bekymre meg for det.

Noe jeg bekymrer meg litegranne for er dette med mat. Fasten startet i dag med askeonsdag og det hele. (Mange mennesker vi møtte i dag, både på venteværelset hos legen og på gata, hadde en svart flekk i panna. Mamma holdt nesten på å fortelle ei dame at hu burde vaske seg for hun var møkkete i panna, men pappa rakk å fortelle mamma at damen visste om det. Hun hadde latt presten gjøre det med vilje. Lurer du på mer om askeonsdag kan du jo spørre Onkel Google).

Faste betyr å ikke spise. (I denne setningen er infinitivsmerket feilplassert. Pappa sier at Bestemor syns det er dumt. Riktig språkbruk vil være: "Faste betyr ikke å spise". Lover å huske på det til neste gang). Mat utgjør en såpass stor del av livet mitt at jeg ikke har planer om å endre på de rutinene. Pappa er enig. Jeg veide meg i dag. Jeg veier nå fem og en halv kilo. Det er visstnok under gjennomsnittet her i amerika, derfor sa legen at mamma og pappa måtte sørge for at jeg spiste enda mer hver eneste dag. Da trenger jeg ihvertfall ikke være redd for at de skal slutte å fore meg. Syns jo egentlig jeg spiser nok som det er, selvom pappa sier at det alltid er plass til litt til. Og det er det tydeligvis, selv om noen ganger så renner det over.

Ikke noe fasting på meg altså.

Ord for dagen:
Din mat er din medisin.
Hippokrates

Call 911 !!!

I dag morges var det ordentlig action hjemme i leiligheten vår. Det var akkurat som på film. Masse politi og brannmenn over alt både utenfor og inne i huset vårt.Bæbu-lyder fra brannbiler og ambulanser hører jeg jo hele tida, så jeg har lissom slutta å legge merke til dem. Da jeg sto opp i dag morges var det masse bråk i huset der vi bor i tillegg til sirener. Vi har vindu mot bakgården, så jeg så ingen blinkende lys. Plutselig ser jeg gjennom vinduet at noen brannmenn med hjelm og øks bryter seg inn døra til huset vårt og går inn. Etter dem kommer det en fem-seks brannmenn til løpende inn i huset. De roper og hoier i gangene.

Brannmenn i Amerika har veldig store klær, og masse bråkete ting hengende i beltet. De hviska jo heller ikke, så pappa våkna han også. Selv så tungt som han sover om mårran. Jeg var sulten, og prioriterte frokost, så mamma beordra pappa ut i gangen for å finne ut hva som var på ferde. Utafor døra vår var det mange brannmenn og politimenn (ingen damer). De leita etter en oljelekkasje.

Hjemme i Norge må man gjerne vente noen dager for å få noen fra et firma til å fikse noe sånt. Her på Manhattan har man brannvesenet. De fikser det meste. Da pappa gikk ut i gata for å se, så han at hele gata var sperret av fire store brannbiler, flere politibiler og noen mindre brannbiler. De hadde kommet ganske så mannsterke til huset vårt for å finne ut at noen hadde trodd oljetanken i kjelleren vår var litt større enn den egentlig er. En av naboene våre som bor rett ved kjelleren hadde kjent rar lukt og ringt nain-vånn-vånn.

Det varte ikke så lenge, så var alle brannmennene borte. Men da jeg akkurat hadde lagt meg god og mett på gulvet for å leike, kom politiet på døra. Pappa måtte visstnok hjelpe til med et eller annet. Brannmennene hadde ødelagt noen dører for å komme seg inn, så nå stod det en politimann ved hver dør og passet på inntil dørlåsene ble byttet og alt reparert.

Å være brannmann eller politi i New York må være moro. Ikke bare skjer det noe spennende hele tida, men de blir også satt veldig stor pris på av alle for den jobben de gjør. De fikser og hjelper til med alt. Kanskje jeg skal bli brannmann når jeg blir stor?