Jeg får nå lov til å sitte oppe å se hva som foregår rundt meg når vi er ute og triller, den oransje posen jeg tidligere var begravd i er pakket bort, mindre klær har jeg også på meg.
Det hjelper på sikten.
Endelig kan jeg se hver eneste av alle de rare folka vi møter på gata.
De aller fleste smiler tilbake til meg.
Ikke sover jeg stort når vi er ute å triller heller, og pappa plukker meg opp så jeg kan sitte på fanget på de merkeligste steder. 
Noen ganger surres jeg fast på magen til mamma.
Det er nesten som å gå rundt sjøl helt aleine, men ikke like slitsomt.
Mamma har lengre bein enn meg, og er ganske så mye stødigere når det kommer til balansen.
Nå har jeg skjønt mulighetene som finnes etter at man har lært å gå, noe som gir ekstra motivasjon i krabbetreninga. Pappa sier at jeg først må lære å krabbe, deretter å gå.
Kanskje jeg en dag også lærer å fly?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar