Den første trilleturen

Ikke mange dagene etter at jeg kom ut fra magen til mamma, måtte vi flytte fra de andre babyene og mammaene på fødeavdelingen. Alle de snille damene i hvite klær som koste med meg, og sang så fine sanger, fikk ikke lov til å være med på flyttelasset. Eller kanskje de ikke likte meg? Det var ihvertfall plutselig bare mamma, pappa og jeg. Første gangen jeg kjente frisk luft var på vei til det som kalles hjemme. Jeg hadde på meg nye klær som bestemor hadde lagd, hu er visstnok en racer til å strikke. Pappa kom med en kjempefin vogn som onkel Emil og Cato hadde pussa så lenge på at det gikk an å speile seg i den. Lukta godt gjorde den også. I den trillet vi hjem. Det vil si at det bare var jeg som trilla da. Mamma og pappa spaserte. Det gjorde de på vei til sjukehuset også, idet jeg prøvde å komme meg ut av mammas mage. Hadde visstnok noe å gjøre med et veddemål mamma hadde inngått.

Jeg forsto kjapt at det var mange som satte pris på at jeg fant veien ut av magen til mamma. Det rant inn med pakker og presanger fra mange mennesker som ønsket meg velkommen til verden. Gavene kom fra slekt og venner, og fra venner av slekta og venner av venner til noen som kanskje er i slekt med noen andre sine venner. Tror hverken mamma eller pappa kjente alle som ga meg gaver, men man sier jo ikke nei takk av den grunn. Skulle nesten ønske at det kunne gjenta seg hvert år. Ikke selve fødselen altså, men pakkene.