Min første biltur

Ikke lenge etter at jeg hadde blitt vant med den nye tilværelsen sammen med mamma og pappa hjemme i huset vårt, uten alle de snille hvitkledde damene, ble jeg bundet fast til en rar stol og plassert i det de voksne kaller en bil. I den lille røde brum-brum`en kjørte vi langt, og lenger enn langt helt ned til bunnen av Norge, og enda litt til. Vi hadde heldigvis noen stopp på veien.


Første stopp var grava til Farfar. Syns det var litt tidlig å havne på en kirkegård, men vi skulle jo bare på besøk. Det ville vært Farfar sin 65års dag den dagen, men jeg rakk aldri å møte han. Kom til verden 4 måneder for seint til det. Har hørt mange historier om han allerede, og det kommer sikkert flere, for mange sier at jeg likner på han. Mamma møtte heller aldri sin bestefar, men hun sier at hun alikevel lissom kjente han gjennom historiene som ble fortalt. Han bodde forresten i Brooklyn en stund, dit skal vi å kikke litt rundt en av de nærmeste dagene.

Bilturen vår endte ihvertfall til slutt hos Bestemor og Bestefar i Lyngdal.

Plutselig og helt uventa, som fra ingensteder,

snek en vott seg opp ved min side og skremte meg så jeg tissa på meg...

Det var mange nye ansikter å si hei til, de aller fleste slektninger. Men Tante Hege kjente jeg fra før. Hun var jo den første jeg møtte etter mamma og pappa. Jeg husker ikke lenger alle detaljene om hva som skjedde de første ukene av livet mitt, men på bildene jeg har sett så ser det ganske så morsomt ut. Hadde jo ikke sett for meg at alle skulle være så glad for at jeg stakk innom for å hilse på, men det var de tydeligvis. Og gleden over å være i slekt med meg har heller ikke minsket siden vi forlot gamlelandet, for de sender brev til mamma og forteller at de gleder seg til jeg kommer hjem igjen, og om hvor blid og fin de syns jeg er på bildene som ligger her på internetten. Sånn som dette bildet her for eksempel.

De skulle bare visst hvordan jeg skriker når kameraet ikke er i nærheten...