Av alle de hundene som finnes her i byen, er det nå fler og fler som begynner å gå nakne. Da vi først flyttet hit hadde jo stort sett alle hundene jakke på fordi det var så kaldt. Noen av hundene som har gått nakne hele tiden leder vei for de som er blinde sånn at de skal finne fram. Av en eller annen grunn er det ihvertfall veldig mange blinde mennesker som tusler gatelangs i New York. Det går nesten ikke en dag uten at vi møter blinde som enten veiver med skistaven foran seg og kjefter på bilene, eller spaserer pent og pyntelig ved siden av hunden sin. Jeg tror førerhunder er de eneste som venter på grønn mann her i byen. Alle andre spaserer over veien straks det klar bane.
På butikken hvor vi handler møtte vi idag på en blind mann med hund, og den bikkja var jammen meg smart. Ikke bare visste den i hvilken hylle de forskjellige varene var, men den visste også forskjellen på helmelk og skummamelk. Jeg og pappa ble stående å se på da den blinde mannen spurte hunden hvor melka var, og selvom hunden gikk veldig sakte forbi kjøttdisken, så visste den nøyaktig hvor den skulle. Og når den blinde mannen løftet de forskjellige melkekartongene, bjeffet hunden for å fortelle om det var rett eller gal melk.
Pappa er førerhunden min. Ikke bare sørger han for at jeg kommer meg trygt frem, han lar meg slippe å spasere selv også. Jeg sitter bare tilbakelent og nyter utsikten. Og blir jeg sulten, så stopper vi for litt mat, og skulle jeg bli søvnig så er det jo bare å lukke øynene og sove litt. Når jeg våkner, er vi kommet på nye fremmede steder, eller allerede trygt hjem igjen. Men jeg gleder meg til å kunne gå selv også. Da kan jeg gjøre akkurat som jeg vil uten at mamma eller pappa bestemmer om det er riktig eller galt. Det er jo så mye som skal utforskes, og da kan jeg jo ikke slepe rundt på gamlingene som bare setter begrensninger for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar