Kirkeklokker og vått hår

En dag rett før jul bestemte pappa og mamma seg for at det var sømmelig å ta på seg finstasen når vi skulle ut å gå tur. Det var en lørdag formiddag, og første gang på det jeg kunne huske at pappa ikke gikk på jobb mens jeg spiste frokost. Mamma hadde på seg kjole, vi gutta hadde dress. Jeg med sløyfe, pappa med slips. Alle tre var nystriglet på håret.

Kvelden før hadde vi hatt masse besøk. Bestemor og bestefar, og alle de tantene, onklene og andre slektningene som snakker sånn som mamma gjør var innom for å si hei. Det var første gang jeg så dem i Kongsberg. Hyggelig at de kom for å besøke oss, og at vi ikke bare sees når vi besøker dem. Trodde kanskje at det var noen som hadde bursdag siden alle var samlet på den måten, og det var det jo også. Papp-Tante hadde bursdag, men det var ikke derfor alle kom på besøk. Jeg skjønte det var noe mer da mamma og pappa ikke plukka opp en kaffe på rusleturen vår. Vi hastet over brua mot murhuset med tårn og klokker. Kjerka som de voksne kaller den.

Da vi kom dit måtte jeg plutselig av med klærne. Det var kaldt, og jeg var ikke helt overbevist om at det var det rette å gjøre i et stort fremmed rom. Hvertfall ikke når jeg skjønte hva Farmor skulle ville ikle meg. En kjole! Har jo hørt historier om de som lever som dronninger i drag, men egentlig er gutter. Litt tidlig å utforske den delen av det voksne liv tenkte nå jeg.

Jeg ble fortalt at denne kjolen var veldig spesiell. En kjole spesielt laget for dåp. Den var sydd av brudesløret til tippoldemor, og ble brukt som dåpskjole første gang da oldemor ble døpt i den for over hundre år siden. Skjønte ikke helt hva de mente med dåp, men regnet med at siden alle andre hadde gjort det før meg var det sikkert både spennende og gøy. Om ikke annet verdt litt godvilje fra min side, alle hadde jo pyntet seg så voldsomt. Og skal jeg være helt ærlig syntes jeg faktisk at kjolen var ganske så fin. Fristet nesten til gjentagelse. Men må nok sørge for at jeg er litt større, eller kjolen litt kortere neste gang.

Kirkeklokkene begynte å ringe, og vi spaserte inn for å hilse på alle som ventet. Det var vel først da jeg skjønte at det var meg det hele skulle dreie seg om. Heldigvis var ikke jeg den eneste gutten i hvit kjole. Han som sto å snakka hadde på seg en han også.

Sanger ble sunget til fin orgelmusikk, og han mannen i kjolen sto å snakka om hvor fint jeg kom til å få det. Tror jeg sovnet litt underveis, for jeg husker ikke alle detaljene, men plutslig så reiste pappa seg opp og bærte meg fram til mannen i den hvite kjolen. Mamma tok av meg lua, og plutselig skulle vi visstnok bade. Ikke helt det jeg hadde forestilt meg. Men de ombestemte seg ganske så fort. Rakk knapt nok å bli våt i håret før det var slutt. Kunne godt stupt helt nedi vaskebalja syns nå jeg. Sikkert fordi det var så kaldt at de ombestemte seg. Å gå med vått hår når det er minusgrader ute kan man bli syk av har jeg hørt, så det var kanskje like greit.

Da jeg trodde det hele var over reiste plutselig mamma og pappa seg opp for å snakke med mannen i den hvite kjolen. Jeg ble sittende hos tante Tone. Alle andre trodde visstnok også at vi var ferdige. Men neida. Mamma og pappa hadde i all hemmelighet bestemt seg for å sette ringer på fingeren til hverandre og stå å kysse foran alle sammen.

Jeg var jo sikker på at dette skulle være min stor dag, men neida. Alle snakket bare om mamma og pappa som kysser hverandre når kirkeklokka ringer på fingeren.

Er det en ting jeg har lært hittil i mitt ganske så lange liv er det at mamma og pappa ikke er som alle andre. De liker å overraske, og de gjør ting på sin egen måte uansett hva andre måtte ha å si. Jeg er veldig glad for at vi gjør som vi har mest lyst til i familien min. Tenk så kjedelig et liv jeg vil få om jeg må tenke på hva andre mener hele tida.

Fortsettelse følger...