Når jeg ligger i senga for å sove om natta, hører jeg bæbu-biler som kjører forbi huset vårt hele tida. Når jeg ligger i vogna og triller gatelangs kjører det også bråkete bæbu-biler med blinkende lys forbi rett som det er. Mange biler har alarm som uler, selv om bilene er parkert og tomme. I butikkene piper det rett som det er når noen går ut eller inn av butikken, men det er sjelden noen som snur seg. Tar vi toget, må vi bruke nødutgangen hver gang vi går inn eller ut av togstasjonen fordi vogna mi ikke får plass der alle andre går. Alarmen uler hver gang, men det er aldri noen som bryr seg.
Det er en alarm som uler et eller annet sted her hele tiden. Og ingen som bryr seg no om det. Bruken av alarm har rett og slett ikke lenger noen hensikt. Hva skal man med en tyverialarm når det eneste den gjør er å lage lyd, ingen som stopper for å se hva som skjer, eller kommer og spør om noen trenger hjelp. Politibilene kjører med sirener og blinkende lys uansett om de har det travelt eller ikke. Bare fordi at de kommer bittelittegranne raskere frem hver dag. Jeg ville trodd det var mer fornuftig å bare ule når det var noe viktig, så hadde ihvertfall folk flytta seg, og da ville de kommet mye raskere fram.
Men det er jo en slags trygghet da. Å vite at det alltid er noen i nærheten. Selvom det bråker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar