Hjemme i Norge var det eneste jeg fikk med meg fra denne TV-boksen, som mamma og pappa har lært meg at vi skal stirre på når vi sitter i sofaen, noen nisser med blå lue som gjorde at den rødluete nissen som kom på besøk på den store pakkedagen var mindre skummel enn frykta.Her i amerika har de morsom TV. Jeg ser såvidt littegrann på det før jeg legger meg om kvelden. Ofte er jeg så trøtt at jeg ikke orker å se på så lenge, for det er så mange fine farger og lyder på en gang. Men det jeg får med meg er gøy. Sesame Street er helt klart favoritten, selvom det er mye annet gøy også. Det beste med barne-TV er at alle de morsomme figurene inni boksen er rundt meg resten av dagen også. Når jeg ligger på gulvet og leiker er de sammen med meg, og noen ganger når vi er ute å triller gatelangs møter vi også på dem. Det er som lekene og bamsene mine lever inni boksen i tillegg til å være over alt ellers.
Noen ganger ser jeg meg selv inni boksen, men det er ikke på barne-TV. Pappa trekker en snor mellom kameraet sitt og boksen, og plutselig er det som å se på seg selv i speilet. Men ikke helt som speilet. For hvis jeg smiler og ler i boksen, kan jeg fint skrike litt i sofaen. Og mens jeg ligger i vogna i bildet på boksen, sitter jeg på fangen når jeg ser på.
Sånn er det ikke med speilet. Der er jeg alltid blid, og alltid på badet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar