LatteKaffe

Pappa drikker kaffe. Masse kaffe. Hele tiden. Mamma drikker også kaffe, men ikke så mye som pappa. Mamma liker kaffen varm, pappa liker den mindre varm. Det ligger visstnok til slekta å drikke lunka kaffe. Jeg drikker ikke kaffe. Jeg drikker melk. Hjemme er kaffen svart, ute er kaffen hvit. Den hvite kaffen heter lattekaffe. Det hvite de har i er melk.

Når pappa drikker kaffe sitter jeg i fanget og tuller, tøyser og ser på alle de rare menneskene som fins i den byen her. Det er kjempegøy. Spesielt når vi er i parken, for der vinker og smiler alle de hyggelige mennene som rydder i søppelbøttene til meg hele tiden. I parken er det jo dyr også. De sier ikke stort, men er fine å se på. Særlig ekorna. Når vi sitter inne der de selger kaffe, er det ikke like spennende. Der sitter nesten alle ved hvert sitt bord og kikker på hver sin datamaskin, snakker i telefonen og er ellers opptatt med sine egne ting. Men det er alltid noen morsomme folk der også. Også er det varmere inne. Stolene ser mye mer behagelig ut også. Selv om jeg stort sett sitter i vogna eller på fanget, er det jo fint at pappa har det litt greit også.

Det å drikke kaffe virker som et fornuftig tidsfordriv. Lurer på om kaffe er noe for meg? Har ikke fått smake på kaffe enda, så jeg veit jo ikke om jeg liker det, men jeg har lyst til å prøve. Mamma sier at man ikke får sove, og må tisse hele tida om man drikker kaffe. Jeg tisser jo allerede hele tiden, men søvnen min er hellig. Å sove skal jeg ikke slutte med. Tror rett og slett jeg holder meg til melk en stund til jeg. Melk er næringsrikt. Og det får meg til å sove godt og lenge, selv om det bråker rundt meg.

103 i feber

Når jeg tisser blir det vått i bleia. Noen ganger tisser jeg uten bleie på, da blir pappa våt. Da jeg våkna i dag morges, var jeg våt over hele kroppen selv om jeg hadde bleie på. Det var nesten så jeg trodde at pappa hadde tissa på meg. Men det var det ikke. Jeg hadde svetta. Ordentlig varm var jeg. Mamma målte temperaturen min ved å stikke en pinne inn i rompa på meg. Det var ikke gøy. Jeg ble fortalt at termometeret viste 103 grader. Det er varmt. Varmere enn det burde være. Derfor putta mamma en propp i rompa mi som visstnok skulle hjelpe. Litt usikker på om det var proppen, eller maten jeg fikk, som hjalp. Bedre form var jeg ihvertfall i når jeg våkna etter en formiddagshvil. Satser på at det holder seg, for i mårra får jeg besøk av tante Hege og Maia Nikoline. De kommer for å se på de høye husa her i byen, og jeg skal vise dem alle de morsomme stedene som pappa tar meg med når vi er ute å triller. Det blir gøy.

Svart flekk i panna og stikking i låret

Vaksiner er noe man får for å holde seg frisk. Sikkert vondt å være sjuk, men å ta vaksine gjør jammen meg vondt det også. Sist gang var det ei dame som stakk meg i begge låra. I dag var det ei dame som stakk meg to ganger i hvert lår. Det gjorde ikke dobbelt så vondt. Men gøy var det ikke.

Hjemme i Norge koster det ikke så mye penger å gå til legen. Ofte må man visstnok vente kjempelenge, mange uker, men blakk blir men hvertfall ikke. Her i Amerika må man betale, men man må fortsatt vente lenge. Man kan velge mellom å betale kjempemasse til doktoren for hver gang man er der. Eller gi penger for en forsikring, som helt sikkert er like dyrt. Ihvertfall om du ikke er sjuk. Heldigvis er det pappa som tar seg av dette med å betale så jeg slipper å bekymre meg for det.

Noe jeg bekymrer meg litegranne for er dette med mat. Fasten startet i dag med askeonsdag og det hele. (Mange mennesker vi møtte i dag, både på venteværelset hos legen og på gata, hadde en svart flekk i panna. Mamma holdt nesten på å fortelle ei dame at hu burde vaske seg for hun var møkkete i panna, men pappa rakk å fortelle mamma at damen visste om det. Hun hadde latt presten gjøre det med vilje. Lurer du på mer om askeonsdag kan du jo spørre Onkel Google).

Faste betyr å ikke spise. (I denne setningen er infinitivsmerket feilplassert. Pappa sier at Bestemor syns det er dumt. Riktig språkbruk vil være: "Faste betyr ikke å spise". Lover å huske på det til neste gang). Mat utgjør en såpass stor del av livet mitt at jeg ikke har planer om å endre på de rutinene. Pappa er enig. Jeg veide meg i dag. Jeg veier nå fem og en halv kilo. Det er visstnok under gjennomsnittet her i amerika, derfor sa legen at mamma og pappa måtte sørge for at jeg spiste enda mer hver eneste dag. Da trenger jeg ihvertfall ikke være redd for at de skal slutte å fore meg. Syns jo egentlig jeg spiser nok som det er, selvom pappa sier at det alltid er plass til litt til. Og det er det tydeligvis, selv om noen ganger så renner det over.

Ikke noe fasting på meg altså.

Ord for dagen:
Din mat er din medisin.
Hippokrates

Call 911 !!!

I dag morges var det ordentlig action hjemme i leiligheten vår. Det var akkurat som på film. Masse politi og brannmenn over alt både utenfor og inne i huset vårt.Bæbu-lyder fra brannbiler og ambulanser hører jeg jo hele tida, så jeg har lissom slutta å legge merke til dem. Da jeg sto opp i dag morges var det masse bråk i huset der vi bor i tillegg til sirener. Vi har vindu mot bakgården, så jeg så ingen blinkende lys. Plutselig ser jeg gjennom vinduet at noen brannmenn med hjelm og øks bryter seg inn døra til huset vårt og går inn. Etter dem kommer det en fem-seks brannmenn til løpende inn i huset. De roper og hoier i gangene.

Brannmenn i Amerika har veldig store klær, og masse bråkete ting hengende i beltet. De hviska jo heller ikke, så pappa våkna han også. Selv så tungt som han sover om mårran. Jeg var sulten, og prioriterte frokost, så mamma beordra pappa ut i gangen for å finne ut hva som var på ferde. Utafor døra vår var det mange brannmenn og politimenn (ingen damer). De leita etter en oljelekkasje.

Hjemme i Norge må man gjerne vente noen dager for å få noen fra et firma til å fikse noe sånt. Her på Manhattan har man brannvesenet. De fikser det meste. Da pappa gikk ut i gata for å se, så han at hele gata var sperret av fire store brannbiler, flere politibiler og noen mindre brannbiler. De hadde kommet ganske så mannsterke til huset vårt for å finne ut at noen hadde trodd oljetanken i kjelleren vår var litt større enn den egentlig er. En av naboene våre som bor rett ved kjelleren hadde kjent rar lukt og ringt nain-vånn-vånn.

Det varte ikke så lenge, så var alle brannmennene borte. Men da jeg akkurat hadde lagt meg god og mett på gulvet for å leike, kom politiet på døra. Pappa måtte visstnok hjelpe til med et eller annet. Brannmennene hadde ødelagt noen dører for å komme seg inn, så nå stod det en politimann ved hver dør og passet på inntil dørlåsene ble byttet og alt reparert.

Å være brannmann eller politi i New York må være moro. Ikke bare skjer det noe spennende hele tida, men de blir også satt veldig stor pris på av alle for den jobben de gjør. De fikser og hjelper til med alt. Kanskje jeg skal bli brannmann når jeg blir stor?

FeiteTirsdag

Jula er over, og selv om alle butikkene har fylt opp hyllene sine med gule sjokoladeegg allerede, er det faktisk ganske så lenge til påske. For derimellom kommer faste.
Fastelavensboller spiste vi på søndag, friterte kremfylte vaffelkuler spiste vi igår, og idag er altså dagen for å spise seg ordtenlig feit. Sånn at man har litt å tære på mens man faster. Derav navnet Feitetirsdag. (Utrolig hva Onkel Google kan lære deg). Mamma påstår at hun ikke trenger all denne spisinga. Hun sier hun fint kan komme seg igjennom fasten kun på den høyre skinka. Pappa spiser hele tida uansett, så han har nok godt av en liten pause. Hvordan det skal gå med meg, er jeg nok litt mer skeptisk til. Har blitt fortalt at jeg må spise for å bli stor, og jeg kan vel med hånden på smokken si at ikke er ferdig utvokst ennå.
Jeg har med andre ord ikke planer om å la vær å spise. Håper bare at mamma og pappa sier seg enig. Det er de som lager maten min. Putte den i munnen min gjør de også. Gjør ikke stort annet enn å svelge jeg.

Her i Amerika feires Feitetirsdagen med store parader og fester. De kaller det for Mardi Gras. Noen har holdt det gående kjempelenge med sånne karnevalsfester, de fleste bare noen dager. Uansett, i dag er den store dagen hvor det hele avsluttes. Man pynter seg med fjær, masker og flotte fargerike kostymer. Spiller lystig musikk, og danser i gatene. I Rio, New Orleans og mange andre steder holder de det gående døgnet rundt. Men ikke i New York. Ikke en gang en liten parade har de her. Her feirer de isteden med å spise masse mat og drikke voksenbrus til de nesten sprekker. Kanskje like greit, her på Manhattan er det kaldt og mye vind. Løpe i gatene kun ikledd fjærpryd på hodet ville nok medføre en like kjip forkjølelse som den jeg hadde i forrige uke. Unner ingen noe sånt. Unner ingen å gå sulten en hel måned heller, men her i Amerika har jeg jo møtt en del av de som ikke hadde hatt vondt av en pause fra hamburgere, kyllingvinger, pølser, smultringer, colabrus, wienerbrød og annen fritert mat.

Ord for dagen:

Nasjonens skjebne avhenger av måten de ernærer seg på.

Jean Anthelme Brillat-Savarin

Den snille sinnamannen med de billige klærne

Det er mange forskjellige måter å drive sin forretning på. Man kan velge den tradisjonelle metoden hvor man er serviceinnstilt, hjelpsom, snill og blid mot sine kunder. Eller man kan velge blant uttallige andre mer eller mindre vellykkede måter å få kunden til å legge igjen noen kroner i butikken. Det er ihvertfall det som er målet til de aller fleste har jeg skjønt. Om du er den eneste som tilbyr den ene tingen som folk vil ha, er det selvfølgelig ingen grunn til å være hverken blid eller billig. Kunder får du jo uansett, bare se på vinmonopolet.
Noen butikker selger også ting så billig at alle kommer dit for å handle. De har sine egne regler. I en sånn klesbutikk var vi. Den lå i Chinatown sammen med alle de andre butikkene som er fulle av alt du ikke trenger til en billig penge, og om du er interresert i noe uten å kjøpe det med en gang, får du halv pris. (Jeg har skjønt at pappa er ganske så flink til å prute).

Butikken vi var i solgte T-skjorter. Ingenting annet. Men de hadde veldig mange. Hundrevis av forskjellige T-skjorter i ulike farger med de merkeligste bokstaver og tegninger på i alle slags størrelser.



Da vi kom inn i butikken ble vi møtt av et ordentlig spetakkel. Han som drev den holdt på å skjelle ut en av kundene sine, en gammel dame med briller. Det var flere andre i butikken han var sinna på også, men de hadde vett nok til å liste seg rolig ut mens han kastet ut den gamle dama. Butikken hadde mange regler, og om du valgte å ikke følge disse, blei du kasta ut.

Jeg syns reglene var veldig enkle og helt naturlig. Man kan vel koke det hele ned til en enkelt regel: "You touch, you buy!" Men det er nok ikke like naturlig for alle andre at man ikke får lov å røre noen av klærne i en klesbutikk.

Jeg, mamma og pappa smilte og lo. Da gjorde sinnamannen det også. Butikkeieren forklarte da det hele til oss mens han prøvde å roe seg ned etter raserianfallet. Han så ut som en mann som ikke hadde godt av for mange av dem om dagen.

Men de prisene han hadde på klær, så var det ikke rom for å hverken prøve eller klisse på klærne i butikken. Prisen var den samme uansett. To dollar for en T-skjorte, eller sju for ti dollar. Det er nesten like billig som bleier det. Og de kaster jeg etter bruk.

Elmo og jeg er bestevenner

Hjemme i Norge var det eneste jeg fikk med meg fra denne TV-boksen, som mamma og pappa har lært meg at vi skal stirre på når vi sitter i sofaen, noen nisser med blå lue som gjorde at den rødluete nissen som kom på besøk på den store pakkedagen var mindre skummel enn frykta.

Her i amerika har de morsom TV. Jeg ser såvidt littegrann på det før jeg legger meg om kvelden. Ofte er jeg så trøtt at jeg ikke orker å se på så lenge, for det er så mange fine farger og lyder på en gang. Men det jeg får med meg er gøy. Sesame Street er helt klart favoritten, selvom det er mye annet gøy også. Det beste med barne-TV er at alle de morsomme figurene inni boksen er rundt meg resten av dagen også. Når jeg ligger på gulvet og leiker er de sammen med meg, og noen ganger når vi er ute å triller gatelangs møter vi også på dem. Det er som lekene og bamsene mine lever inni boksen i tillegg til å være over alt ellers.










Noen ganger ser jeg meg selv inni boksen, men det er ikke på barne-TV. Pappa trekker en snor mellom kameraet sitt og boksen, og plutselig er det som å se på seg selv i speilet. Men ikke helt som speilet. For hvis jeg smiler og ler i boksen, kan jeg fint skrike litt i sofaen. Og mens jeg ligger i vogna i bildet på boksen, sitter jeg på fangen når jeg ser på.
Sånn er det ikke med speilet. Der er jeg alltid blid, og alltid på badet.

Valgets kval

Her i Amerika er alt mye større enn hjemme i Norge. Utvalget i butikkhyllene, selv i de minste butikkene, er kjempestort. Uansett hva du er ute etter fins det minst ti ulike varianter. Gjerne femti. Ta peanøttsmør for eksempel. Det er sikkert tjue forskjellige merker, og alle kommer i variasjoner som med nøttebiter uten salt, uten nøttebiter med salt, med knuste nøttebiter og salt, uten noen biter og uten salt, eller med hele nøtter(med eller uten salt). Ikke lett å finne fram til hva du egentlig vil ha. Pakkene er jo også så store at kjøper du noe du ikke liker, må du alikevel spise det hver dag i et par måneder for at det skal bli tomt. Kaste mat, gjør vi jo ikke.

Såpe derimot, som også kommer i store pakker, forsvinner fort. Og utvalget er uendelig. Jeg så minst hundre forskjellige varianter oppvasksåpe. Hjemme i Norge har vi Zalo og Sun Light, og èn dråpe er stort sett mer enn nok. Èn dråpe er aldri nok her. Ikke det at det blir no reinere om du bruker litervis heller, bare mer såpe å vaske bort etterpå.

Veit ikke hva som er best jeg. Kjempestort utvalg av ting du egentlig ikke trenger, i alle forskjellige prisklasser, sånn som det er her i Amerika. Eller et ordentlig snevert utvalg varer bestemt av en eller annen butikkjede som innbiller deg at de er billigst, selvom alt de har i hyllene er dyrt.

En ting er ihvertfall sikkert, hadde Vingle-Petter vært på handletur her ville han nok endt med å hoppe fra Brooklyn Bridge.

Subjunksjoner og infinitivsmerking

Bestemor er lærer. Hun liker å lære bort ting. At det som tillegnes og brukes av kunnskap er riktig, er hun kjempeopptatt av. Men det er ikke alltid jeg skjønner hva hun mener. Kanskje jeg ikke er stor nok enda? Hun prøver nå å forklare meg noe jeg ikke skjønner via mamma, men jeg skjønner ikke stort. Kanskje hun må bruke andre ord? Hadde jo vært fint om jeg kjente noen av ordene hun bruker fra før ihvertfall.

Bestemor er snill og vil lage bok av alt jeg skriver sånn at de som ikke har datamaskin også kan lese det. Bok med bare bokstaver? Og jeg som trudde at alle bøker hadde fargerike bilder som lager lyd når man trykker på dem. Bestemor vil være min språkkonsulent. Jeg vet hva språk er, fordi jeg kan jo både lese og skrive. En konsulent har jeg hørt skal være dyrt.

Uansett, her er et utdrag av hva bestemor skrev til mamma:

(og et fint bilde av bestemor)

"...læraren i meg vaknar. Korleis skal eg kunne fortelje han at infinitivsmerket, som nå har blitt ein subjunksjon, bare kan forekomme framfor verb i infinitiv? Eg ønskjer ikkje å fornærme han, og håper for all del at han held fram med skrivinga. Kontordama vår les også, og ho seier også at dette må bli bok. Det er ein av grunnane til at eg vil vere språkleg konsulent."

Flott om noen kunne ta seg tid til å forklare meg dette med verb og subjunksjoner på en litt mer forståelig måte. På forhånd takk.

Kirkeklokker og vått hår

En dag rett før jul bestemte pappa og mamma seg for at det var sømmelig å ta på seg finstasen når vi skulle ut å gå tur. Det var en lørdag formiddag, og første gang på det jeg kunne huske at pappa ikke gikk på jobb mens jeg spiste frokost. Mamma hadde på seg kjole, vi gutta hadde dress. Jeg med sløyfe, pappa med slips. Alle tre var nystriglet på håret.

Kvelden før hadde vi hatt masse besøk. Bestemor og bestefar, og alle de tantene, onklene og andre slektningene som snakker sånn som mamma gjør var innom for å si hei. Det var første gang jeg så dem i Kongsberg. Hyggelig at de kom for å besøke oss, og at vi ikke bare sees når vi besøker dem. Trodde kanskje at det var noen som hadde bursdag siden alle var samlet på den måten, og det var det jo også. Papp-Tante hadde bursdag, men det var ikke derfor alle kom på besøk. Jeg skjønte det var noe mer da mamma og pappa ikke plukka opp en kaffe på rusleturen vår. Vi hastet over brua mot murhuset med tårn og klokker. Kjerka som de voksne kaller den.

Da vi kom dit måtte jeg plutselig av med klærne. Det var kaldt, og jeg var ikke helt overbevist om at det var det rette å gjøre i et stort fremmed rom. Hvertfall ikke når jeg skjønte hva Farmor skulle ville ikle meg. En kjole! Har jo hørt historier om de som lever som dronninger i drag, men egentlig er gutter. Litt tidlig å utforske den delen av det voksne liv tenkte nå jeg.

Jeg ble fortalt at denne kjolen var veldig spesiell. En kjole spesielt laget for dåp. Den var sydd av brudesløret til tippoldemor, og ble brukt som dåpskjole første gang da oldemor ble døpt i den for over hundre år siden. Skjønte ikke helt hva de mente med dåp, men regnet med at siden alle andre hadde gjort det før meg var det sikkert både spennende og gøy. Om ikke annet verdt litt godvilje fra min side, alle hadde jo pyntet seg så voldsomt. Og skal jeg være helt ærlig syntes jeg faktisk at kjolen var ganske så fin. Fristet nesten til gjentagelse. Men må nok sørge for at jeg er litt større, eller kjolen litt kortere neste gang.

Kirkeklokkene begynte å ringe, og vi spaserte inn for å hilse på alle som ventet. Det var vel først da jeg skjønte at det var meg det hele skulle dreie seg om. Heldigvis var ikke jeg den eneste gutten i hvit kjole. Han som sto å snakka hadde på seg en han også.

Sanger ble sunget til fin orgelmusikk, og han mannen i kjolen sto å snakka om hvor fint jeg kom til å få det. Tror jeg sovnet litt underveis, for jeg husker ikke alle detaljene, men plutslig så reiste pappa seg opp og bærte meg fram til mannen i den hvite kjolen. Mamma tok av meg lua, og plutselig skulle vi visstnok bade. Ikke helt det jeg hadde forestilt meg. Men de ombestemte seg ganske så fort. Rakk knapt nok å bli våt i håret før det var slutt. Kunne godt stupt helt nedi vaskebalja syns nå jeg. Sikkert fordi det var så kaldt at de ombestemte seg. Å gå med vått hår når det er minusgrader ute kan man bli syk av har jeg hørt, så det var kanskje like greit.

Da jeg trodde det hele var over reiste plutselig mamma og pappa seg opp for å snakke med mannen i den hvite kjolen. Jeg ble sittende hos tante Tone. Alle andre trodde visstnok også at vi var ferdige. Men neida. Mamma og pappa hadde i all hemmelighet bestemt seg for å sette ringer på fingeren til hverandre og stå å kysse foran alle sammen.

Jeg var jo sikker på at dette skulle være min stor dag, men neida. Alle snakket bare om mamma og pappa som kysser hverandre når kirkeklokka ringer på fingeren.

Er det en ting jeg har lært hittil i mitt ganske så lange liv er det at mamma og pappa ikke er som alle andre. De liker å overraske, og de gjør ting på sin egen måte uansett hva andre måtte ha å si. Jeg er veldig glad for at vi gjør som vi har mest lyst til i familien min. Tenk så kjedelig et liv jeg vil få om jeg må tenke på hva andre mener hele tida.

Fortsettelse følger...

Falsk alarm

Når jeg ligger i senga for å sove om natta, hører jeg bæbu-biler som kjører forbi huset vårt hele tida. Når jeg ligger i vogna og triller gatelangs kjører det også bråkete bæbu-biler med blinkende lys forbi rett som det er. Mange biler har alarm som uler, selv om bilene er parkert og tomme. I butikkene piper det rett som det er når noen går ut eller inn av butikken, men det er sjelden noen som snur seg. Tar vi toget, må vi bruke nødutgangen hver gang vi går inn eller ut av togstasjonen fordi vogna mi ikke får plass der alle andre går. Alarmen uler hver gang, men det er aldri noen som bryr seg.

Det er en alarm som uler et eller annet sted her hele tiden. Og ingen som bryr seg no om det. Bruken av alarm har rett og slett ikke lenger noen hensikt. Hva skal man med en tyverialarm når det eneste den gjør er å lage lyd, ingen som stopper for å se hva som skjer, eller kommer og spør om noen trenger hjelp. Politibilene kjører med sirener og blinkende lys uansett om de har det travelt eller ikke. Bare fordi at de kommer bittelittegranne raskere frem hver dag. Jeg ville trodd det var mer fornuftig å bare ule når det var noe viktig, så hadde ihvertfall folk flytta seg, og da ville de kommet mye raskere fram.

Men det er jo en slags trygghet da. Å vite at det alltid er noen i nærheten. Selvom det bråker.

Video: Happy Valentine

Jeg har aldri sett så mange blomster på en gang noensinne som jeg har gjort i dag. Det var roses i alle slags fasonger, stort sett røde, til salgs på nesten hvert eneste gatehjørne. Store buketter hadde de også. Og butikkene har vært fulle av bamser med hjerter på, sjokolade i rød boks med sløyfe og hjerte på, og titusenvis av forskjellige kjærlighetserklæringer ferdig trykket på fine kort man kan gi til den du er glad i. Jeg fant et fint kort som jeg gav til mamma.

Den store ulykkesdagen

I dag er det fredag den trettende. For mange hundre år siden var det visstnok mange som døde på denne dagen, og siden det har mange vært redd for at det skal skje en ulykke når en fredag havner på den trettende dagen i måneden.

Stort sett har jeg klart meg fint så langt i livet. Pappa passer på at jeg ikke triller under stiger, selvom slekta mi er full av glassmestere har jeg ennå ikke vært vitne til noen knuste speil. Storebror Sylvester er jo en ganske så svart katt, men han går ikke over veien foran meg. Alle de tingene som er kjent for å bringe ulykke har jeg altså blitt skånet for hittil i mitt ikke altfor lange liv. Men akkurat dagen i dag er jo litt vanskelig å unngå. Akkurat som alle andre dager må den bare oppleves.Sannsynligheten er nok større for at jeg lærer noe nytt som jeg kan få nytte av hver eneste dag resten av livet, enn at jeg noe fælt skal skje. Dessuten så er jeg ikke hjemme i Norge, og nesten alle ulykker skjer jo hjemme. Så jeg er nok ganske godt sikret.

Syns at du som leser dette skal gjøre som du pleier idag også jeg.

Ord for dagen:

Å bekymre seg uten grunn er som å spise grøten før frøet er sådd...

Mamma, du må vakne. Indianarane kjem!

I dag så mamma og jeg en ekte indianer. Han hadde ikke fjær i håret, men han hadde to kjempelange indianerfletter. Han spankulerte rundt i storbyjungelen i bare buksene. Litt usikker på hvilken stamme han tilhørte, rakk ikke å spørre. Tror kanskje han var Souix, han var ivherfall ikke Mohikaner. Ikke var han på krigsstien heller, for det var ikke maling i ansiktet hans. Håper vi snart ser en ekte kåbbåi. Det nærmeste vi har sett til nå er det ridende politiet.

Video: Rockefeller Center en vinterdag

Hver dag ser vi nye ting. Noen ganger er det spennende, andre ganger ganske så kjedelig. Noen ganger sover jeg meg igjennom de store opplevelsene, andre ganger er det jeg som er midtpunktet. Jeg kan jo ikke få med meg alt hver gang, derfor er mamma og pappa med for å dokumentere de gangene som er verdt å få med seg. Har ikke vært ute aleine en eneste gang enda. Hver gang er pappa med. Ble veldig mange ganger dette her. Så mange ganger at en skulle tro det hele var en stor korridor...

En lapp på Broadway (ingen same)

Jeg og pappa er ute å går tur hver dag. Det vil si at det er pappa som spaserer. Jeg ligger i vogna. Ganske ofte så sover jeg, men jeg er akkurat våken lenge nok til å få med meg det viktigste. Skulle jeg gå glipp av noe, er pappa flink til å holde meg oppdatert på høydepunktene.

Har lagt merke til at det er mange som deler ut lapper på gata her. Lappene kommer i alle slags forskjellige farger, noen har bilde på også. De som deler ut lapper vil stort sett fortelle om noe, men istede for å stå å rope, eller sette opp en plakat som man kan lese i forbifarten, deler de alså ut lapper sånn at du kan lese de når det måtte passe. For eksempel på toget.

Ofte får vi informasjon om at det lønner seg å spare strøm, at vi må spise grønnsaker isteden for kjøtt, eller starte med noe som heter yoga. Jeg har ikke smakt kjøtt enda, så de lappene bryr jeg meg ikke så mye om. Strøm og yoga er jeg ikke stor nok for, dessuten sier pappa at han prøvd den derre yogatingen og kommet fram til at kroppen hans ikke er bygd for det.

Men av alle de som deler ut lapper, så er det en del som ikke vil gi oss noen lapp. Jeg kan se at de deler ut lapper til alle andre gutter og menn, men når jeg og pappa kommer så bare snur de seg vekk og holder lappene sine inntil seg. Lurte veldig på hva slags hemmeligheter de ikke vil dele med oss, men tilby alle andre. Pappa var smart nok til å plukke opp en sånn lapp som en annen mann kastet fra seg for å se hva vi ikke fikk lov til å være med på. Da jeg så på bildet og ble fortalt hva som stod der syntes jeg det var ordentlig urettferdig at ikke vi fikk flere sånne lapper. Men jeg ble forklart at det var helt greit at vi ikke fikk sånne lapper, de ga oss ingen sånne lapper på grunn av noe som pappa kalte respekt. Har ikke lært hva det er enda, men det kommer nok.

Lappene vi ikke får, er invitasjoner til gutteklubber og herreklubber hvor man betaler penger for å se på jenter. På lappen var det bilde av en dame som viste fram matstasjonene sine. Store var de også, sikkert fulle av deilig melk. Pappa sa at det var reklame for steder hvor man kunne gå å se på jenter som viste frem hvor fine matstasjoner de hadde. Å ikke bli inkludert i dette syntes jeg er ordentlig urettferdig.

Alle andre menn blir invitert til gutteklubber, men ikke vi. Jeg er jo en gutt.

Sikkert fordi de tror jeg ikke er gammel nok, men jeg er jo i perfekt alder for den slags.

Tenk å sitte og sikle etter utvalget med melkestasjoner før man bestemmer seg for hvem man vil prøve. Har jo bare smakt mamma sin, og den er veldig god. Men man vet jo aldri hva annet som er der ute. Nye smaker, nye konsistenser, en helt ny verden av delikatesser. Sikkert noen jeg ikke kommer til å like også da. Men pappa sa at det ikke er lov til å smake eller røre. Bare se. Det kan jo ikke være like moro, men helt sikkert verdt en titt. Pappa syntes ikke vi skulle bruke tid på andres matstasjoner. Mamma sin er alltid best, sa han.

Jeg klarte etter mye skriking og min beste overtalelsesteknikker å overbevise pappa om at vi skulle vurdere å stikke innom et sånt sted neste gang vi skulle på tur. Jeg refererte til et utsagn jeg har hørt, og pappa kunne ikke annet enn å si seg enig. Han sa at mamma helt sikkert var enig også.

It doesn`t matter where you get your appetite, as long as you eat at home.

Morsdag

I dag er det morsdag. Ihvertfall hjemme i Norge. Her i amerika var det ikke morsdag idag, men siden jeg er norsk syntes jeg det var på sin plass og gi en liten gave til min mor. Viktig å vise at man setter pris på at hun holder ut med skrikinga mi. Pappaer har også en egen dag. Den heter farsdag, og er også på en søndag. Pappan min fikk ingen ting på farsdagen. Mamma sa at han ikke fortjente noe, fordi han bare var på jobb, og jeg knapt nok visste hvem han var. Nå veit jeg godt hvem han er, og hadde det vært farsdag idag ville han fått en gave. Han skulle fått nye sko, for han går veldig langt hver dag. Og skoene han har, lukter skikkelig æsj.

Jeg plukket ut gave til mamma helt aleine. Eller ihvertfall nesten helt aleine. Farmor sendte meg en epost og fortalte om denne morsdagsgreia. Hun foreslo kaffe og kake på senga, blomster og fint kort. Jeg får ikke lov til å bruke komfyren uten hjelp fra mamma eller pappa, så det ble litt vanskelig å ordne med kaffe og hjemmebakt kake. Ikke klarer jeg å klatre ut av senga på egenhånd enda heller, så det ville bli litt vanskelig å ordne alt aleine. Isteden fikk jeg pappa til å hjelpe meg når vi var i butikken. Det er han som styrer med penger å sånn, syns det er litt tidlig å starte med nasking, så like greit å utnytte pengene hans. Pappa trilla rundt i butikken, og jeg fikk lov til å peke på akkurat den tingen som jeg ville gi til mamma. Jeg syns godterihyllene er morsomst for de er nederst, nærmest vogna mi, og så er det så mange fine farger på sjokoladepapiret.

Kort fortalt, så pekte jeg, pappa betalte, og vi tok gaven med hjem. Det var en sjokolade med nøtter i. Pappa ville først at jeg skulle ombestemme meg å ta noe uten nøtter, siden han er allergisk mot det. Han ville også smake. Men da måtte jeg fortelle han at dette var en gave til mamma. Ikke noe de skulle dele. Han får vente til det er hans tur å få gave.

Sett bilen på hylla

Her i Amerika er det mange biler. Mange flere biler enn hjemme. Større er de også.
Og de aller fleste har større motor og bruker mer bensin enn i europa. Noen steder i Amerika har alle minst en bil hver. Heldigvis har ikke alle menneskene som bor på Manhattan hver sin bil. Det hadde det ikke vært plass til i gatene. De er fulle nok som det er.

I byen hvor vi bor er det egentlig ingen som vet hvor mange mennesker som befinner seg. Det er fordi det er en del folk som ikke har lov til å være her, men de er her alikevel. Det bor ca 8 millioner mennesker her, pluss ca 4 millioner som bor i nærheten og reiser hit hver dag, pluss alle de som ikke har fortalt noen at de er her, pluss alle turistene og andre tilreisende også da.

Det er veldig mange mennesker. Hvertfall om du tar størrelsen i betrakning. Hvis du klipper ut hele New York City fra kartet, kopierer det mange ganger, for deretter å lime det oppå et kart av Kongsberg, får du plass til det nesten 13 ganger. Det gjør det litt enklere å skjønne hvorfor de bygger i høyden.

På Manhattan er det ca 30.000 trær, hvorav litt over 26.000 av dem er i Central Park. Hvert av trærne skal da produsere nok oksygen til ca 400 personer hver dag.

Av forurensende kjøretøyer er det mer enn 50.000 taxier og limousiner, i tillegg er alle gatene fulle av alle slags biler minst to ganger om dagen.

Ikke rart man blir søvnig av en trilletur i storbygatene.

Men det som jeg egentlig skulle fortelle dere om var jo måten de får parkert alle bilene sine. De har hyller. Har ikke helt skjønt hvordan bilene havner i hylla, for det var ingen heisekran i nærheten. Ikke har jeg sett om bilene bare hopper på plassen sin, eller om det er kjempesterke menn som løfter rundt på dem heller. Et lite mysterium faktisk. Og litt vanskelig å forklare.
Klikk på bildet for å se video av mamma og pappa som prøver å forklare det hele...

Søvn

Jeg sover ganske mye, men å sove er ikke alltid like gøy. Det å sove er heller ikke så lett som man skulle tro. Hadde det enda bare vært å lukke øynene, og tenke på noe koselig.

Mamma er trøtt på kvelden, pappa er trøtt om mårran. Jeg er trøtt rett som det er. Noen ganger er jeg for trøtt til å få sove, da skriker jeg så lenge jeg orker, før jeg sovner utslitt av min egen stemme. Noen ganger vil mamma og pappa at jeg skal sove uten at jeg er trøtt, da skriker jeg i protest helt til jeg ikke orker mer, og sovner. Det tar ofte litt tid.

Hvis jeg skulle kjede meg, er det like greit å sove litt for å være opplagt når det atter hender noe spennende. Stort sett så prøver jeg å fortelle verden at jeg kjeder meg ved å skrike litt før jeg sovner.

Men noen ting har jeg lært meg om dette med soving. Jeg får ikke sove når det er helt stille. Da våkner jeg av den minste lyd, eller av min egen snorking. Når vi er ute å går tur i gatene sover jeg som best. Da er det så mange rare lyder at jeg ikke orker å følge med på dem. Det er biler, mennesker og ulebiler over alt. Toget bråker no innmari. Spesielt når vi er på perrongen under bakken og venter på det toget vi skal inni. Noen ganger virker det som om toget kjører rett igjennom hodet mitt. Så mye bråker det. Alle disse lydene gjør at det letteste er å koble helt ut fra alle intrykkene ved å sove.
Jeg veit jo at pappa er i nærheten og passer på, så det er ikke noe skummelt. Jeg føler at jeg er med på det som skjer, men slipper å ta del i det. Kan lissom bare følge med fra sidelinja.

Når vi går tur i Central Park våkner jeg alltid opp. Det er altfor stille. Bare trær og ekorn, ingen biler som lager lyd. Ikke klarer jeg å sovne der heller. Mest fordi jeg kan høre hva mamma og pappa snakker om, og jeg har jo ikke lyst til å gå glipp av noe. Når vi kommer hjem fra en tur i parken er jeg mer sliten enn da vi gikk ut. Har skjønt at det er meningen at jeg skal sove litt når vi er ute å triller, kanskje fordi jeg er så grinete etter lange turer uten søvn at vi ikke går tur i parken så ofte lenger.

Pappa snorker om natta slik at jeg kan være sikker på at han ikke er så langt unna. Noen ganger snorker han mer enn andre ganger. Mamma sier det er de gangene han drikker whisky før han legger seg. Jeg drikker bare melk. Snorker av det også, men ikke like mye...



Ord for dagen:

Søvn fyller ikke magen...

Siste nytt på badefronten

Siden sist har jeg nå fått meg badekar. Det er mye bedre enn å plaske i oppvaskkummen.

Det ser ut som en hval, og den er blå. Sikkert det som heter blåhval.

Jeg har også startet mitt nye prosjekt som heter "Operasjon Denne Siden Opp". Det innebærer at jeg selv velger om tilværelsen skal tilbringes på rygg eller mage. Tidligere når mamma la meg på magen, ble jeg sinna. Nå har jeg derimot lært meg deler av trikset som i hundeverdenen kalles for "rull rundt". Hvilket betyr at jeg bare snur meg tilbake på ryggen igjen.

Forresten så ble jeg 4 måneder gammel i går, men ingen sang bursdagsangen...