Blond og blåøyd

Mamma og pappa sier at jeg nå er blond. Ikke helt sikker på hva det betyr, men tror det har noe med hvor smart jeg er. En av bivirkningene er ihvertfall at håret mitt er lysere.

Da jeg ble født hadde jeg masse mørkt hår, det har nå detti av. Det nye håret som vokser ut er altså lyst. Mamma sier at det kanskje blir rødt sånn som bestefar sitt hår. Jeg prøvde å protestere og forklare at Bestefar ikke har rødt hår, det er mer gråhvitt lissom. Men mamma sa at han visstnok hadde rødt hår før han ble Bestefar. Visste ikke at man var noe før man ble Bestefar, lurer litt på hva det var han drev med da. Hva om han ikke kjørte buss hele tida heller. Kanskje han startet med å ha rødt hår og kjøre motorsykkel, og etterhvert gikk over til å kjøre buss med grått hår? Tror jeg må spørre han om dette her, for det virker jammen meg så komplisert.

Uansett, tilbake til min egen hårfarge. Det er altså blitt både lengre og lysere, og er nesten like morsomt som mamma sitt å ta tak og rive i. Forskjellen er at hun ikke skriker når jeg river i mitt eget hår. Skrike gjør hun bare når jeg sjekker tøyeligheten på ørene mine. Hun er redd for at de skal bli like skeive og rare som pappa sine. Kan ikke helt se problemet med usymmetriske ører, det er stort sett andre ting som tar oppmerksomheten min de gangene jeg står foran speilet. Ikke får jeg lov til å gå ut uten lue på heller. Snart dekker vel håret mitt både panna, nakken og ørene?

Som du skjønner er det ganske så slitsomt å ikke få lov til å gjøre som man vil med hendene sine. Det er jo så mye spennende som skal utforskes, smakes på og ristes. Jeg benytter ihvertfall muligheten straks hverken mamma eller pappa ser meg til ikke å bare skrible på datamaskinen, men smake litt på både skjermen og tastene også. Nest etter å skrive dette her, er å leike med den lange tynne tråden som knyter datamaskinen fast til veggen det aller morsomste jeg gjør.

Ord for dagen:
Hva kaller en blondine kose-sebraen sin?

"Prikken"!

Min første biltur

Ikke lenge etter at jeg hadde blitt vant med den nye tilværelsen sammen med mamma og pappa hjemme i huset vårt, uten alle de snille hvitkledde damene, ble jeg bundet fast til en rar stol og plassert i det de voksne kaller en bil. I den lille røde brum-brum`en kjørte vi langt, og lenger enn langt helt ned til bunnen av Norge, og enda litt til. Vi hadde heldigvis noen stopp på veien.


Første stopp var grava til Farfar. Syns det var litt tidlig å havne på en kirkegård, men vi skulle jo bare på besøk. Det ville vært Farfar sin 65års dag den dagen, men jeg rakk aldri å møte han. Kom til verden 4 måneder for seint til det. Har hørt mange historier om han allerede, og det kommer sikkert flere, for mange sier at jeg likner på han. Mamma møtte heller aldri sin bestefar, men hun sier at hun alikevel lissom kjente han gjennom historiene som ble fortalt. Han bodde forresten i Brooklyn en stund, dit skal vi å kikke litt rundt en av de nærmeste dagene.

Bilturen vår endte ihvertfall til slutt hos Bestemor og Bestefar i Lyngdal.

Plutselig og helt uventa, som fra ingensteder,

snek en vott seg opp ved min side og skremte meg så jeg tissa på meg...

Det var mange nye ansikter å si hei til, de aller fleste slektninger. Men Tante Hege kjente jeg fra før. Hun var jo den første jeg møtte etter mamma og pappa. Jeg husker ikke lenger alle detaljene om hva som skjedde de første ukene av livet mitt, men på bildene jeg har sett så ser det ganske så morsomt ut. Hadde jo ikke sett for meg at alle skulle være så glad for at jeg stakk innom for å hilse på, men det var de tydeligvis. Og gleden over å være i slekt med meg har heller ikke minsket siden vi forlot gamlelandet, for de sender brev til mamma og forteller at de gleder seg til jeg kommer hjem igjen, og om hvor blid og fin de syns jeg er på bildene som ligger her på internetten. Sånn som dette bildet her for eksempel.

De skulle bare visst hvordan jeg skriker når kameraet ikke er i nærheten...

Endelig god utsikt

Nå har jeg det ordentlig moro for tida.

Jeg får nå lov til å sitte oppe å se hva som foregår rundt meg når vi er ute og triller, den oransje posen jeg tidligere var begravd i er pakket bort, mindre klær har jeg også på meg.

Det hjelper på sikten.

Endelig kan jeg se hver eneste av alle de rare folka vi møter på gata.

De aller fleste smiler tilbake til meg.

Ikke sover jeg stort når vi er ute å triller heller, og pappa plukker meg opp så jeg kan sitte på fanget på de merkeligste steder.

Noen ganger surres jeg fast på magen til mamma.

Det er nesten som å gå rundt sjøl helt aleine, men ikke like slitsomt.

Mamma har lengre bein enn meg, og er ganske så mye stødigere når det kommer til balansen.

Nå har jeg skjønt mulighetene som finnes etter at man har lært å gå, noe som gir ekstra motivasjon i krabbetreninga. Pappa sier at jeg først må lære å krabbe, deretter å gå.

Kanskje jeg en dag også lærer å fly?

Gresskar på menyen

Av alle de tingene man kan slakte, tilberede og lage av spiselige ting, også kalt mat, var gresskar altså det første jeg ble introdusert for etter melk, frukt og grøt.

"Jeg ble ganske så forskrekka da jeg skjønte at det var dette som skulle bli mitt neste måltid. Veit ikke med deg, men jeg syns det likna mer på ei stor nese enn noe som skulle kunne spises."

Pappa lager all mulig slags rare ting som han og mamma spiser, og som jeg ikke får lov å smake på. Kan være fordi jeg ikke har fått noen tenner å tygge med enda at jeg må stå over hamburgerne. Men det kommer nok en dag for sånn mat også.

At mat har smak, har jeg jo allerede forstått. Eple og pære er til eksempel ganske så forskjellig fra banan. Jeg har jo spist flere typer grøt også, noen som bare fylte magen uten at jeg ble ordentlig mett, noen som smakte forferdelig, og andre som bare hadde klumper. Den jeg får servert nå for tida smaker helt vidunderlig, og gjør at jeg sover godt igjennom hele natta uten å bli sulten igjen.

"Når jeg er på restaurant og spiser sjarmerer jeg alle."

Pappa sier at jeg må lære meg smaken på nye ting. Det tar visstnok tid å lære seg å like ny mat. Syns nå egentlig ikke det var så vanskelig jeg da. Første gangen smakte det rart fordi jeg aldri hadde vært borti noe tilsvarende, neste gang så var det jo ikke første gangen lenger, så da var det ikke skummelt mer. Kan med andre ord si at jeg liker alt jeg har smakt så langt. Ihvertfall når pappa lager det. Jeg ser jo åssen maten ser ut når den blir kjøpt, og den likner ikke på seg selv lenger da den blir servert meg. Noe må pappa ha gjort med den. Noen ganger bare skreller og moser han, andre ganger blandes flere ting sammen for å gjøre måltidet ekstra spennende. I går for eksempel fikk jeg servert tre-retters lunsj. Og med servert så mener jeg at det eneste jeg trengte å gjøre sjøl var å svelge. Først fikk jeg gresskar med jomfruolje og kanel, deretter litt havregrøt med smak av banan og aprikos tror jeg det var, og til dessert: en perfekt temperert flaske med melk.

Trur jammen meg at livet ikke kunne vært stort bedre for en liten gutt jeg, det er ihvertfall det alle de rare menneskene på gata sier til pappa hver dag når vi er ute på tur og de ser det store gliset mitt der jeg vinker til dem fra den lune varme plassen min i vogna.

Storebroren min

Storebroren min, Sylvester, fikk ikke lov til å være med over dammen sammen med oss andre. Han flytta til Farmor isteden. Der kan han leke i snøen. Farmor er veldig glad i snø, og går på ski så ofte hun kan. Jeg er allerede blitt lovet mange skiturer, men det blir nok ikke før neste vinter. Er jo som kjent ikke så bra skiføre her på Manhattan. Sylvester har ikke ski, men han har en egen sti rundt huset i den høye snøen. Ser jo for meg at det ikke akkurat er så lett å komme seg rundt for en liten pusekatt i metervis med luftig nysnø.

Farmor skriver brev til meg flere ganger i uka og holder meg oppdatert på hva som skjer hjemme i Kongsberg. Alltid koselig å få med seg nyheter og sladder fra gamlelandet. For litt siden fortalte Farmor at hun trodde hun var allergisk mot pusekatter siden hun hadde vært ganske så forkjøla helt siden Sylvester flytta inn i huset hennes. Etter å ha vært hos doktoren og tatt alle mulige slags prøver viste det seg at hun ikke er allergisk mot Sylvester, og de fant ut hvorfor hun ikke var helt i form. Det var visstnok en bitteliten del langt langt inni øret hennes som hadde løsna. Noe som heter en krystal. Doktoren sa at det kan repareres uten medisin. Hun måtte bare gå til en sånn lege som vrir og vender på huet og skrur og dytter delene på plass igjen. Ikke så rart at noen av menneskekroppens deler løsner egentlig, den går jo igjennom en del i løpet av et langt liv. Løse skruer må som kjent strammes med tiden.

Godt å vite at Farmor har det fint. Ville jo vært dumt om hun var allergisk, og Sylvester måtte finne seg et nytt hjem. Bedre sted å bo enn hos Farmor kan ikke jeg se for meg ihvertfall.

Den første trilleturen

Ikke mange dagene etter at jeg kom ut fra magen til mamma, måtte vi flytte fra de andre babyene og mammaene på fødeavdelingen. Alle de snille damene i hvite klær som koste med meg, og sang så fine sanger, fikk ikke lov til å være med på flyttelasset. Eller kanskje de ikke likte meg? Det var ihvertfall plutselig bare mamma, pappa og jeg. Første gangen jeg kjente frisk luft var på vei til det som kalles hjemme. Jeg hadde på meg nye klær som bestemor hadde lagd, hu er visstnok en racer til å strikke. Pappa kom med en kjempefin vogn som onkel Emil og Cato hadde pussa så lenge på at det gikk an å speile seg i den. Lukta godt gjorde den også. I den trillet vi hjem. Det vil si at det bare var jeg som trilla da. Mamma og pappa spaserte. Det gjorde de på vei til sjukehuset også, idet jeg prøvde å komme meg ut av mammas mage. Hadde visstnok noe å gjøre med et veddemål mamma hadde inngått.

Jeg forsto kjapt at det var mange som satte pris på at jeg fant veien ut av magen til mamma. Det rant inn med pakker og presanger fra mange mennesker som ønsket meg velkommen til verden. Gavene kom fra slekt og venner, og fra venner av slekta og venner av venner til noen som kanskje er i slekt med noen andre sine venner. Tror hverken mamma eller pappa kjente alle som ga meg gaver, men man sier jo ikke nei takk av den grunn. Skulle nesten ønske at det kunne gjenta seg hvert år. Ikke selve fødselen altså, men pakkene.

Fortsatt nordmann?

Jeg har nå tilbrakt en større del av livet mitt i New York enn jeg har i Norge. Er jeg da fortsatt norsk? Eller er jeg blitt amerikaner sånn over natta?

Mamma og pappa har ihvertfall tilpasset seg den amerikanske tilværelsen. Mamma går ikke lenger å bare kikker i butikkvinduene. Nå er vi inne i butikkene å handler også. Hver dag. Shopping er tydeligvis den nye fritidsaktiviteten hennes, sånn som de fleste amerikanere. Noen ganger er det helt greit å være med, andre ganger ganske så kjedelig. Heldigvis er pappa der og underholder meg. Mamma kjøper mest sko. Sko som gjør henne høy. Lurer på når hun skal bruke alle skoene. Har skjønt det sånn at i motsetning til mange andre slags klær, så kan man bare gå med et par sko av gangen. Pappa sier at mamma blir sexy i nye klær. Veit ikke helt hva det betyr, trodde hun skulle fortsette å være mamma. Pappa virker ihvertfall veldig fornøyd med at mamma er sexy så det er nok ikke så skummelt.

Når jeg er i butikken med pappa kjøper vi hverken klær eller sko. Da er det mat som gjelder. Mamma har med andre blitt litt høyere etter at vi flyttet hit. Pappa har blitt litt breiere. Jeg har blitt både lengre, tyngre og breiere siden vi først flytta hit. Ikke så rart egentlig da pappa sørger for at jeg blir så full av mat at det renner over hver gang jeg spiser. Ganske så morsomt de ganger jeg treffer ordentlig med gulpen min. Mamma slipper unna den verste gulpinga. Isteden er jeg ganske så skvetten når hun tuller med meg og jeg er naken. Går ikke en dag uten at jeg klarer å tisse på henne. Noen ganger mer enn andre. Rekorden er tre ganger på rad. Og hun vasket seg, meg og gulvet mellom hver gang!

Shoppinga til mamma går også utover meg. Får nye klær hele tida. Ikke alle er like bra. Noen er altfor varme. Eller kanskje det er sola som gjør at det er varmt? Har ikke forsket meg helt ferdig enda.

Pappa kjøper også ting til meg, men det er mest leiker og smekker. Liker begge delene. Leikene er fargerike og morsomme, og smekkene er tilpasset personligheten min.

Fredag den trettende - igjen

Av en eller annen grunn så virker det som fredager ofte faller på den trettende dagen i måneden. Sist gang, som ikke var så lenge siden, var jeg redd for at det skulle skje noe som kunne få konsekvenser i sju år fremover. Ingenting skummelt skjedde. Det gjorde det ikke i dag heller.

Jeg er blitt ganske så sterk nå. Trener hele kroppen, spesielt armene og nakken, sammen med mamma på gulvet til vi begge er slitne.

Men denne sovinga syns jeg ikke er så morsom for tida. Er redd for å gå glipp av noe, så jeg har nå slutta å falle til ro hver gang jeg blir lagt i senga for å sove. Jeg skriker så lenge jeg orker i protest, men det hjelper ikke stort. Mamma og pappa tar bare igjen med meg. De synger sanger for at jeg skal sove, og det er så surt og ustemt at jeg har skjønt at det best å bare late som jeg sover. Da slipper jeg ihvertfall at de plager meg med de falske sangstemmene sine hele natta igjennom.

Mø!

Jeg har nå møtt en fjern slekting av Lyngdalskua som jeg kjenner fra hjemme i Norge. Han bor rett borti gata, ganske så ensomt plassert mellom de høye bygningene.

I motsetning til kua som står fritt i Lyngdal sentrum, står Manhattankua i bås. Mer fargerik er den, men ikke nødvendigvis mer lykkelig av den grunn.

Ord for dagen: Det er helt greit å settes i bås, så lenge den er liten nok.

Offentlige toaletter

De aller fleste må på do rett som det er. Jeg trenger ikke å gå på do. Jeg har bleie. Der gjør jeg det jeg må. Men noen ganger så er jeg på do. Sammen med mamma og pappa vel og merke, og stort sett for å bytte til tørr bleie. Som oftest får jeg tørr bleie og pulver i rumpa på gulvet hjemme hvor vi bor, men det hender også at mamma eller pappa bytter bleia mi når vi ikke er hjemme. Da skjer det på sånne doer som finnes på restauranter og i store butikker. Der er det masse andre rare mennesker også. Det er gøy.

Det er vanligvis mamma som tar seg av bleiebyttinga når vi er ute på tur. Mammaer og pappaer bruker ikke de samme doene. Forståelig nok. Jeg lar jo ikke andre folk gjøre fra seg i mine bleier heller. Mammadoene er størst, derfor er det ikke så ofte jeg er med pappa på do. Men når jeg er med pappa skjer det alltid no moro. I dag fikk jeg bekreftet at det er helt normalt å vaske seg i vasken.

Pappa og jeg var inne på en stor og fin do hvor mange andre store gutter stakk innom og hilste på mens jeg lå og lufta rumpa. Mens jeg lå der så hørte jeg en del rare lyder gjennom veggen. Skjønte ikke helt hva det var, og veit vel fortsatt ikke helt hva som foregikk der inne. Det kom plutselig en liten, men gammel mann ut ei dør. Det var ingen andre som kom ut, og rommet var tomt, så det var nok den gamle mannen som hadde lagd de rare lydene. Jeg smilte til han mens han vasket hendene sine i vasken ved siden av der jeg lå og jobbet for å få på meg klærne igjen med god hjelp av pappa. Den gamle mannen var ikke så pen i tøyet. Men renslig, det var han.

Han vasket seg godt på hendene med såpe, vasket ansiktet grundig, både drakk og gurglet masse vann, sørget for å fukte håret slik at det la seg pent på plass oppå hodet igjen, før han tok av seg sko og sokker, for deretter å gi føttene sine en runde med såpe og skrubbing under det rennende varme vannet i springen. Et øyeblikk trodde jeg han skulle ta av seg buksa og sette seg oppi vasken for å skrubbe rumpa si også, men det gjorde han ikke. Kanskje det var det han gjorde inne på do da jeg hørte alle de rare lydene? Ikke veit jeg, og det er nok like greit. Ikke alt man har lyst til å få med seg her i verden heller. Han var ihvertfall rask til å kle seg igjen, mye raskere enn meg. Sikkert gjort det mange ganger før. Den gamle mannen rakk ihvertfall ut døra før jeg var ferdig kledd på pappas arm. Hadde tenkt å tilby han en av leikene mine som jeg har når jeg bader. Det gjør hele badegreie mye morsommere for meg. Men det rakk jeg ikke. Kanskje jeg møter han igjen på en annen offentlig do? Skal sørge for at pappa er mer forberedt neste gang, og har med seg en ekstra badeand i lomma som han kan låne bort.

Flasketuten peker på

Nå får jeg ikke mat direkte fra mamma lenger. Kun fra flaske. Syns egentlig det er like greit. Det er bedre trykk og større hull i flaska, så jeg slipper å jobbe så hardt for å få i meg nok mat. Mamma og pappa tok heldigvis hintet mitt om at flaska er best, men det tok sin tid. Det er jo ganske så lenge siden pappa ga meg melk første gang, og fordelene har med tiden blitt mange. Maten kommer raskere, du slipper å jobbe så hardt for den, og du er mett lenger. Selvfølgelig foretrekker jeg flaske.I motsetning til de amerikanske barna som jeg har sett når vi er ute å triller, så slipper jeg å holde flaska sjøl. Det er alltid masse kos involvert i spisinga. Noen ganger litt i meste laget. Som da mamma og pappa slåss om å lage de morsomste etterligningene av lyden til bestefars traktor. Ikke rart noe kommer opp igjen innimellom. Pappa sier at det ikke er fullt før det renner over, så mamma løper etter filla for å tørke opp både titt og ofte. Men det er ikke alltid min feil at det grises med maten altså. Det hender at pappa bommer på hullet også.

Straight Flush

På Manhattan er det mange høye hus. Huset vi bor i er ikke så veldig høyt sammenliknet med de andre husene. Bare seks etasjer. Men det er mange mennesker som deler huset. Alle som bor her har sine egne rom. Rommet vi bor i er ikke så stort. Egentlig er leiligheten litt i minste laget for to personer, vi er tre, selv om jeg er ganske så liten. Sammenliknet med norsk målestokk er hjemmet vårt kjempelite. Etter amerikansk standard bor vi i en leilighet like stor som et standard hotellrom. Fullt hus, som det heter. Nå har vi besøk. Da er det mer enn fullt hus. Eller straight flush som det heter om vi hadde vært i Las Vegas eller Atlantic City.

Pappa sier om det aller meste, at det alltid er plass til en til. Men akkurat nå tror jeg han angrer på det. Det er greit for meg at vi bor fem stykker fordelt på 25 kvadratmeter, jeg har min egen seng som ingen tar ifra meg. For de andre derimot så er det nok litt trangt. Godt at byen er såpass stor at man om ikke annet kan ut å gå en tur skulle man føle at man går oppå hverandre. Tante Hege og Maia Nikoline bor litt overalt. Noen ganger i senga til mamma og pappa og noen ganger på sofaen. De finner seg til rette der det er ledig plass. Å ha noen å leike med på min egen alder syns jeg er fint. Har jo ikke hatt det før. Også skjer det så mye mer her enn til vanlig, da er jo mamma på skolen mens pappa synger, danser og lager teater for å underholde meg helt alene. Han gjør en ganske så god jobb, men det er mer moro nå som vi har besøk. Håper de blir her lenge. Byen er jo full av folk, så derfor syns jeg det er på sin plass at det er litt trangt i leiligheten vår også. Gå lange turer i skog og mark bort fra alt og alle kan man gjøre mange andre steder enn i storbyen.

Ord for dagen:
Det er alltid plass til en som bruker Sterilan.

Hipp Hurra!!!

I dag fyller jeg 5 måneder. Jeg veit ikke om det er noe man egentlig skal feire, men jeg syns ihvertfall at det er ganske så stort. Livet sett under ett, så er jo enhver ny dag noe man i prinsippet kan feire. Man blir jo eldre hele tiden. Men sånne runde tall er lissom det skal feires. Mamma og pappa teller år når de feirer. Siden jeg ikke har rundet det første året, syns jeg det er på sin plass å feire hver måned. Hver dag, eller hver uke er litt for ofte. Men en måned varer jo ganske så lenge. Når man teller dem går de mye fortere, og plutselig har jeg år å feire jeg også.

Når man feirer bursdag skal man få gave. Jeg får gaver hele tiden. Plutselig noen nye klær eller noe spennende å leike med. Det er nok fordi noen av klærne mine er litt trange at jeg får nye, og de gamle lekene mine er jo ikke så morsomme lenger som de engang var. Selvom jeg og pappa feiret litt bursdag, så var det ingen gave å åpne i dag. Den beste gaven jeg kunne få hadde nemlig allerede kommet fra himmelen i løpet av natta.

Da jeg våknet idag morges å så ut av vinduet hade det kommet snø. Masse snø. Vi var ute å gikk tur, og det var nok ikke så lett å dytte meg rundt, for det var hvitt overalt. Alle bilene i gata var dekket med snø, og mamma slapp å gå på skolen. Alle skolene er stengt i to dager fordi det har kommet snø. Sånn er det visstnok her i Amerika. Skal ikke så mye til før de holder seg innendørs. Litt rart, med tanke på at det var mye mer snø hjemme i Norge når vi dro derfra enn det kom her i løpet av en natt. Og der er ikke skoler og butikker stengt. Farmor sier at det er enda mer snø i Norge nå. Det har visst ikke vært så mye snø på bakken siden pappa var liten gutt sånn som jeg er nå. Det må være veldig lenge siden. Litt vanskelig å forestille seg hvor lenge det er siden, men jeg tror det er mange ganger lenger livet mitt har vart til nå.

Ord for dagen:

Det er bedre å komme fem minutter for sent, enn førti år for tidlig.