Jeg trodde jeg hadde finni en snarvei til magen for fluortabletten. Men det hadde jeg ikke. Mens mamma pussa tennene til Odin Emil putta jeg en fluor i nesa. Den satte seg fast og det var kjempe-au. Mamma prøde å få den ut, men fingeren hennes var for stor til å komme inn i nesa. Jeg prøvde jeg også, men bare dytta den lenger innover og bakover. Da kom pappa hjem og hentet meg så vi kunne reise til doktoren og spørre han om hjelp. Det var mørkt ute så seint på kvelden, og det regna masse, masse. Det var den samme doktoren som sa at alt gikk bra med Odin Emil etter at han stupte med trappa med hue først for litt siden. Han lyste inn i nesa med masse lys og så på meg med rare briller. En annen doktor kom også med lommelykt for å hjelpe. De putta rare ting inn i nesa mi, men klarte ikke å finne noe. Pappa sa at han også putta fluor i nesa da han var liten gutt, og han reiste ikke til doktoren for å ta den ut. Pappa sa at den finner veien til magen gjennom nesa også, det tar bare litt lenger tid. Og det gjør ganske vondt. Doktoren sa seg enig i det.
Dagen etter spurte mamma meg alvorlig hvor jeg var i går kveld. Hun begynner nok og bli litt glemsk av seg, det er jo Oldemor også, så jeg svarte klart og tydelig at jeg var hos Doktoren. Nå ville hun ikke gi seg der, og fortsatte med
hvorfor var jeg hos Doktoren? Da tenkte jeg at nå har det ramla for henne. Hun var jo der da den satte seg fast, og burde jo ha fiksa problemet tidlig slik mammaer skal, så jeg svarte tydelig (men selvklart fintfølende):
NOEN klarte ikke å få fluoren ut av nesa mi!
Nå veit jeg det at fluoren skal i munnen. Ikke i nesa. Det skal jeg lære til lillebroren min også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar